Har du tenkt over hvor viktig et smil kan være? For meg har det å få et smil ofte vært den avgjørende faktoren for å komme gjennom øyeblikket. Jeg har … Fortsett å lese Den avgjørende faktoren

Har du tenkt over hvor viktig et smil kan være? For meg har det å få et smil ofte vært den avgjørende faktoren for å komme gjennom øyeblikket. Jeg har … Fortsett å lese Den avgjørende faktoren
I dag, som en ekstra liten hilsen til min lillesøster, på hennes bursdag, legger jeg ut dette diktet. Diktet handler om min søster, og vår onkel. Han følte seg kanskje … Fortsett å lese Barndommens helt
10 år har gått siden terroren rammet Norge.
10 år har gått siden alt for noen var kun kaos, frykt for livet, og sorg over drepte venner.
10 år siden pårørende i dypeste fortvilelse og angst ventet på å få holde sine kjære i armene sine igjen.
10 år siden 77 vakre mennesker aldri mer fikk komme hjem til sine.
10 år siden hundrevis av overlevende og pårørende fikk sine liv snudd på hodet for alltid. 22. juli er en dag de aldri vil klare eller ønske å glemme.
10 år siden nordmenn, i sjokk og sorg fulgte nyhetssendinger – hele tiden med et desperat ønske om et mirakel… et ønske om at dette måtte være et mareritt…
10 år siden nordmenn møttes i kjærlighet og omsorg, med løftede roser, i takknemlighet, for styrke og til minne for våre falne.
Aldri tie, aldri glemme https://www.ark.no/boker/Gaute-Borstad-red-Skjervo-Aldri-tie-aldri-glemme-9788282262453?gclsrc=aw.ds&gclid=CjwKCAjwi9-HBhACEiwAPzUhHHe14KjgAQ4D2zXdwxJcDkkfMWlxygdUnDJtX-bQP1CWvlGn9axFShoCKT4QAvD_BwE er en bok utgitt i disse dager. Her forteller, overlevende, pårørende forskere og andre om tiden etter den mørke sommerdager.
Tittelen gir det viktigste budskapet denne dagen. Vi må ikke tie. Vi må fortelle – ta til motmæle mot undertrykkende og rasistiske tendenser. Vi må ikke glemme menneskene vi mistet, og de mange som måtte bygge sine liv på nytt.Vi må la minnet om ondskapen leve, for alltid å være klar til krig.
Ondskapens sorte vann gjorde skade, men sammen redder vi roten, slik at rosene atter blomstrer.
Tenk hvor god kjærligheten er! Den er som en overlevelsesdrakt på stormfullt hav. Den holder deg flytende til hjelpen kommer. Min store kjærlighet kom vandrende inn i livet mitt høsten … Fortsett å lese Overlevelsesdrakt på stormfullt hav
Har dere vært borti det at uansett hvor mye dere prøver å gjøre godt for et annet menneske, så føles det som at man ikke «når frem»? Ingenting blir liksom … Fortsett å lese Det knakk meg totalt!
Det er utrolig hvor langt ned man kan falle når man egentlig er på opptur!?! Jeg skulle jo bare vært lykkelig og glad, ikke sant. Drømmen har gått i oppfyllelse … Fortsett å lese Skulle vært lykkelig og glad, ikke sant?
Tenk at vi i dag skriver 2021 – og fortsatt er Pride et behov! Det burde jo egentlig ha vært arrangementer utelukkende for feiring og glede. Glede for livet med … Fortsett å lese Vær den du er!
Noen ganger er det lett å føle seg litt nedfor og «slækk». Det føles litt som om det ikke er noen vits i å stå opp, for en kommer jo … Fortsett å lese Så mye å by på
Har dere tenkt over hvor mye menneskene vi har rundt oss betyr? Alle er selvfølgelig ikke like nær oss, men de kan likevel ha en betydning for dagen vår. De … Fortsett å lese Du og jeg – vi – sammen
Jeg har blitt hengende fast i bakevja, og ble aldri ferdig med diktene som ble publisert på Facebooksiden 30 dager 30 dikt – april 2021 – så derfor får det … Fortsett å lese Lett å se seg blind
God morgen – og gratulerer med dagen! I dag får vi endelig feire 17. mai igjen. Ja, som i fjor, vil også denne 17. maifeiringen bli annerledes enn det vi … Fortsett å lese Med stolthet i hjertet
Jeg tenkte det var på tide med en ny liten kikk inn i hva En vei gjennom livet kan by på – så her kommer diktet Nye skudd. Dette diktet … Fortsett å lese Lyst til å smugtitte litt?
I dag presenterer jeg diktet Jaget gleden. Dette diktet ble publisert på FB-siden 30 dager 30 dikt – april 2021 den 16. april 2021. Diktet handler om at med støtte … Fortsett å lese Jaget gleden
Nå nærmer jeg meg veldig muligheten til å gi forlaget klarsignal til å gå i gang med trykking av boka mi – men… Jeg mangler fortsatt noen på lista for … Fortsett å lese En smakebit og en bønn
I dag presenterer jeg diktene fra 14. og 15. april. Denne gangen er det to bitte små dikt, men det er likevel nok til at jeg har en tanke bak … Fortsett å lese Dype spor
Når en uerfaren forfatter skal gjøre promoteringsarbeid selv blir det litt klabb og babb – og litt sånn bob-bob Nå – etter at jeg vet virkelig hvordan boken vil se … Fortsett å lese
Ja, så er vi der igjen at vi skal prøve å nå igjen kalenderen. April går sin skjeve gang – og jeg henger etter som et slips i motvind. I … Fortsett å lese De dager jeg reiser
Altså, når jeg kommer fra jobb og åpner e-posten og finner en 3D-pdf med bildet av boka mi – ja da må jeg nesten klype meg selv i armen. Det … Fortsett å lese Drømmen føles nærmere i 3D
Dagens første dikt fra FB «oppdraget» 30 dager 30 dikt april 2021, ble publisert 10. april. Noen ganger er vi litt drøye i det å henge oss opp i det … Fortsett å lese Plass til gleden
Fortsatt på tur med litt bakglatte ski i spor uten snø… Vi tar to dikt som ble publisert på FB 30 dager 30 dikt april 2021. Begge disse diktene er … Fortsett å lese Du får aldri omgjort et øyeblikk
Det skjer stadig ting nå. Innimellom føler jeg at jeg ikke rekker å tenke helt klart, og det er mer enn en gang at jeg har måttet snu, gå tilbake, … Fortsett å lese Omslag og en sniktitt i boka
Jeg kommer visst ikke helt ajour med å legge ut dikt hver dag i april, slik tanken egentlig var. Plutselig skjer det veldig mye omkring diktsamlingen min. Det er haugevis … Fortsett å lese I et hjerte
I dag skulle jeg ha gjort så mye! Så ble dagen egentlig bare borte vekk – og plutselig nærmer det seg sengetid for sånne som står opp før fuglene. I … Fortsett å lese Skulle gjerne hatt et selger-gen
Da tenker jeg at bloggen kanskje kan være tjent med at det ikke bare er diktsamling og bokpromotering, men også noe som er så nedpå som bare enkeltdikt. Nå har … Fortsett å lese Du skal vite
Oi! Nå ble det plutselig alvor her. Her ramler plutselig en haug e-poster inn i innboksen. Det maler på, dag etter dag. Skal si jeg plutselig har fått litt å … Fortsett å lese En vei gjennom livet blir til
Hvordan bli hørt? Det spørsmålet har jeg stilt meg selv utrolig mange ganger gjennom livet. Jeg husker at jeg som jentunge syntes det var helt umulig å få foreldrene mine … Fortsett å lese Brøler i skogen
8. mars – Kvinnedagen! Noen sier at denne dagen er overflødig, at vi jo har det mye bedre i dag enn før. Kanskje glemmer de som sier det at ikke … Fortsett å lese HUN TELLER!
Har dere vært borti det noen gang – å ha jobbet for – og drømt om noe, med en slik intensitet at når målet faktisk er innen rekkevidde, så blir … Fortsett å lese Når du når målet
Noen ganger i livet opplever du at hjelpen virkelig er der når du trenger den. Hånden som strekkes mot deg er så velmenende, fast og trygg at du selv våger … Fortsett å lese Du tvilte ikke
Det skal ikke mye til for å skape en angst som vil sitte i et annet menneske for alltid. En stemme kan fylles av noe ondt og kaldt i hjertet … Fortsett å lese Stemme av is
Vi kan løfte hverandre, eller vi kan bryte hverandre ned – vi har alle den evnen. Men – vi har også det valget. Hvis vi lar det vonde – sjalusi … Fortsett å lese Din styrke
Tidvis i livet kan alt rundt oss virke beksvart, kaldt og uimottakelig for den vi er. Noen av oss havner i denne situasjonen oftere enn andre, og noen lenger inn … Fortsett å lese Ledestjerne
Kanskje er jeg ikke den rette til å uttale meg om hvor grusomt man påvirkes av en tragedie som kvikkleireskredet i Gjerdrum. Jeg har ikke stått oppi det. Jeg har … Fortsett å lese Når dagen kom
Noen ganger får man tid til å tenke over livet, over det man har opplevd, det man har mistet, det man gikk glipp av – og ikke minst de menneskene … Fortsett å lese En vakker sang
Vi kan ikke klare alt alene. Alene blir livet for tungt – bare en eksistens. Vær åpen for å slippe andre inn i hjertet ditt, i favnen din – i … Fortsett å lese Alene er du
Noen ganger føles det som om man ikke evner å ta inn det som skjer rundt seg. En vet plutselig ikke opp ned på livet sitt, hvem en kan stole … Fortsett å lese Jeg vet ikke
Tidvis kan mørke toner dirre gjennom kroppen min. Konstante smerter kan gjøre at depresjonen sklir over meg som et kaldt og tungt teppe – eller nærmest som et svart tak … Fortsett å lese Mørke toner
Verden går videre hver dag. Selv om vi bare motvillig blir med på reisen. Noen ganger er livet så tungt og vanskelig at vi helst ikke vil være med. Det … Fortsett å lese Se framover
Jeg blir slått av hvor ensom, varm og sterk hun virker, der hun hilser meg gjennom vinduet. Hun sitter alltid der. Bak kjøkkenvinduet. En gammel dame, med det grå håret … Fortsett å lese Ventet
Noen ganger får man tid til å tenke over livet, over det man har opplevd, det man har mistet, det man gikk glipp av – og ikke minst de menneskene … Fortsett å lese Livet er en vakker sang
Små rabagaster blir fornuftige menn, og nette, små prinsesser blir duganes kvinnfolk. Var ikke det oss… en gang? Nå …..Her sitter vi som en gang var de voksne fornuftige, de … Fortsett å lese Generasjonenes bevegelse
Det finnes ingen grunn i verden for at vi skal bli sittende fast i den delen av hverdagen som synes tung og grå. La oss reise oss, ta på sko … Fortsett å lese Lev livet i farger
Vi har litt oppussings- og ryddeprosjekter gående om dagen, noe som tidvis er ganske så krevende. Ja, det er beint ut utmattende. Det er støvete, kaotisk og dårlig tilrettelagt. Og … Fortsett å lese Livet passerer i revy
Noen få korte dager i evigheten er alt vi har til rådighet. Det er disse dagene som er livet vårt. Vi fyller dem med alt vi må og burde, og … Fortsett å lese Livsveven
Gratulerer med dagen, kjære alle sammen! Jeg håper dere får en fantastisk nasjonaldag til tross for at allting er annerledes.
Nok en gang kan vi glede oss over at vi lever i et fritt og uavhengig land, der vi kan si og mene det vi vil, vi kan tro på hva og hvem vi vil… Vi er frie kvinner og menn som kan tilby våre barn en trygg og god oppvekst, for det er jeg takknemlig overfor de som har tråkket stiene før oss.
Joda, jeg vet at vi nå i Norge lever med alle de små og store innvirkninger koronaepidemien har på hver enkelt. Dette er ting vi selvsagt må ta på alvor, for på å ha sjansen til å komme styrket ut på andre siden. Likevel tror jeg at vi skal være lykkelige i dag. Kanskje skal vi sørge for avstand i dag, ikke klemme og hilse i hånden. Men vi kan smile og vi kan prate, vi kan synge og vi kan le. Vi kan sørge for å nyte denne dagen som friheten har gitt oss.
La feiringen gi oss den motivasjonen vi behøver til i morgen igjen å ta opp kampen mot viruset. La 17. mai bli et sunt pusterom, uten at den ødelegger det vi har bygget av vern til nå. La 17. mai bli så vanlig som mulig, midt i all denne annerledesheten. La oss være sammen på en meters avstand. La oss le og synge – gledes til tårer også denne 17. mai.
Her hos oss er planene klare. Først er det frokost på Farbror Melkers café med et vennepar, som alltid. Barnetoget går jo ikke, så det blir ingen intens spaning etter barnebarn i mengden av vakre unger. Men så er det klart for den årlige 17. mai-softisen. Og når ettermiddagen kommer skal vi møtes til grilling hos vår sønn og svigerdatter. Der vil fire generasjoner være representert. Er ikke det flott? Og joda, selvfølgelig har man tenkt på mulighet for avstand og håndvask. Alt går – vi får i hvert fall være sammen.
Jeg gleder meg til i dag! Jeg har sommerfugler i magen og kjenner at smilet sitter fast i fjeset – som om det var sydd opp med sølvtråd.
Jeg håper å få se mange blide menneskene, store og små, nordmenn i alle fasonger og farger. Dette er dagen da alle nordmenn er søstre og brødre, da alle kan hilse på hverandre og slå av en prat, selv om vi ikke kjenner hverandre. Det kunne jeg ønske at vi fikk til å bli en hverdagslig greie!
Nyt dagen alle sammen! Smil til alle flotte mennesker dere møter!
Vi ser oss rundt på gaten, over alt hvor vi går, men likevel er det sjelden vi tenker over det vi ser. Vi ser mennesker, men vi reflekterer sjelden over hva slags liv de har som enkeltindivider – eller jo, vi gjør kanskje det når vi passerer et menneske som i våre øyne har tråkket feil på trinnet opp til det vellykkede livet vi tenker at man ønsker seg.
Jeg tror kanskje ikke at det er akkurat så svart og hvitt, dette merkelige livet vi har fått. Noen ganger er det kanskje en gave å få leve et liv litt på utsiden av normen, utenfor det som forventes av «hopen». Noen ganger kan man kanskje ha tatt et aktivt valg for å komme dit.
Kanskje skulle hjertet vårt blø mer for den unge damen med den vakre frisyren, den dyre kåpen og de tomme øynene, enn for mannen som møter deg med et nesten tannløst smil og glade øyne, i det han rekker fram en skitten hånd og ber om noen småpenger.
Nå sier jeg ikke at vi skal slutte å ha omsorg og omtanke for de mennesker vi tydelig ser lever i fattigdom, og under dårlige kår. Jeg sier bare at livet blant de vellykkede kan også være fylt av håpløshet og nød, og at vi kanskje i større grad skal prøve å se mennesker som lider også her.
Jeg leste en artikkel på nett for noen dager siden, om en kvinne som på grunn av koronaen var blitt sittende hjemme sammen med mann og barn når verden stengte ned alt. Nå var ikke dette i Norge, men det har heller ingen betydning. Både hun og mannen hadde hjemmekontor, og to barn i småskolealder skulle følges opp med hjemmeskole.
Vi har hørt om dette i mange former, og det ble også tidlig satt søkelys på at mange barn slet med forholdene i hjemmet. Man fremholdt at disse hadde et stort behov for å komme tilbake til en normal skolehverdag, til en hverdag der lærere kunne følge med at de var trygge og hadde det greit.
Damen jeg leste om opplevde at nedstengingen gjorde ektemannen farligere enn noen gang. Over år hadde hun måttet tåle hets og hån, og ungene var vant til at pappa skrek. Nå eskalerte volden til slag og spark. Først var det bare hun selv som fikk kjenne dette på kroppen, men når så barna gråtende forsøkte å stoppe ham smalt det skikkelig. Han var som forgjort. Etter tre uker hadde hele situasjonen eskalert så kraftig at kona, forslått og med brukket arm, tok med seg barna og rømte etter at mannen var sovnet.
Nå sitter damen, med sine to barn på et glissent, grått og trist rom. Hun har mistet jobben, fordi hun ikke fikk med seg laptopen, og hun har ingen mulighet til å sørge for at barna får følge opp skolegangen. De sitter i skjul fra en mann som har blitt en annen enn ham de kjente.
Hun snakker om hvor lykkelig hun hadde vært – før. Hun beskriver kjærligheten hun hadde – før. Hun forteller om framtidshåpet hun bar på – før.
Hun viser med få ord, og en gest som lar oss se det slitne stedet hun lever med sine barn: «Jeg hadde så mange drømmer. Det lyse og gode er borte, men vi er i live». Sønnen, eldstemann ca. sju år stryker mamma over armen og sier:»Det går bra mamma, vi finner snart en annen drøm».
Det er mange skjebner der ute, og vi har ikke bare koronaen å takke for det. Det er der hele tiden. Håpløsheten som får hånden til å slå, frustrasjonen som skriker. Håpløsheten som lar hånden få plass, frustrasjonen som får munnen til å lukkes. Det vonde er der, skjult bak vakre fasader og mye make up.
Jeg håper at jeg en gang i livet skal klare å gjøre et menneske lykkelig – om så bare for et øyeblikk – ved å se det for det det er der og da. Et verdifullt medmenneske, som jeg ser og setter pris på. Hvis smilet mitt kan romme så mye styrke og håp at dette mennesket kan se seg selv med mine øyne et lite øyeblikk… Kanskje…
På litt lettere føtter, i litt lettere sko trår vi nå ut i verden – både på den ene og den andre måten. Coronarestriksjonene lettes en liten smule. De minste … Fortsett å lese Det grønnes
Noen ganger lurer jeg på hvordan det er plass til meg i verden. Hvordan skal jeg klare å hevde meg stor nok til å fortjene en plass som er bare … Fortsett å lese Din plass
Corona-viruset blir fort både det første jeg har i tankene når jeg slår opp øynene om morgenen, og det siste som rører seg bak øyelokkene før søvnen får tak i meg. … Fortsett å lese Velge livet i dag