Noen få korte dager i evigheten er alt vi har til rådighet. Det er disse dagene som er livet vårt. Vi fyller dem med alt vi må og burde, og legger ofte til side det vi ønsker oss – det vi drømmer om. Dagene våre blir da stående på lerretet med en dyp og tung grå farge som nekter fargene å stige frem.

Kanskje skulle vi fokusere mer på å tilføre livet vårt farger? Gjøre litt mer av det vi har lyst til å gjøre fordi det gir oss glede?

Selv om oppgaven må skrives ferdig til fristen – ta en halv time i solen, med en lydbok på øret. Når travle dager stjeler det meste av hverdagen – legg til side mobilen i helgen, ta med niste og gå en tur i skogen eller på fjellet. Hvis kroppen ikke klarer mer enn de mest nødvendige oppgavene – sett deg i godstolen med et håndarbeid, eller sett deg ned med penn og papir (eller tastatur) og skriv.

Jeg tror at vi ved å finne de positive øyeblikkene, de øyeblikkene da vi føler på en ekte glede – en lykke… Ja, det er ved dette vi finner lyset og fargene vi trenger. Her kan vi finne vår optimisme, vår omsorg og omtanke. Her finner vi det livet vi er ment å leve.

For hvert skritt vi tar i livet har vi gått en del av den veien vi skal gå. Dette er vårt bidrag til evighetens livsvev. Dette er vår mulighet til å sette spor.

Selv sliter jeg med mye smerter og har funnet en metode for å endre smertefokuset, for å få en liten smertefri stund er å skape. Jeg skaper. Når jeg skaper klarer jeg å lukke smertene ute en stund, og bare konsentrere meg om den lykken det å skape gir. Jeg strikker og broderer, jeg leker meg med å lage små blomsteroppsatser og jeg skriver. Skrivingen er nok det jeg gjør best. Jeg skriver bestandig. Alltid ligger kladdebok og penn i veska, for plutselig kan noe dukke opp i hodet mitt, eller jeg kan overhøre noe som jeg vil skrive ned, for kanskje å få bruk for det senere.

Det å skape er med på å sette farge til den delen av livsveven som jeg skal legge igjen den dagen det er min tur til å «gå i jordstyret», som min mor sier.

I det jeg skaper ligger også mange av mine drømmer. Drømmer om å få bety noe for noen andre, drømmer om at de skal forstå hvor mye de betyr for meg. Drømmen om en dag å få utgi en bok. Drømmen om å skrive en roman. Drømmen om Gaustadtoppen – eller nei, den har jeg jo nådd – jeg må finne en annen topp å drømme om. Drømmen om å få møte kongen – en drøm som oppsto da jeg som lita jente stadig hørte om Kong Olav. Noen drømmer går i oppfyllelse – andre er med på å drive meg videre.

Jeg håper at den livsveven jeg leverer inn på livets siste dag er fylt av farger innimellom alt det hverdagslige grå. Jeg håper at fargene i livsveven min vil ligne litt på kosekroken i stua mi. Der står en ordinær tv, på et ganske klassisk tv-møbel. På hver side av et pent, lite bord stå godstolene våre. En knall gul stol med grønn puff, og en grønn stol, med en knall gul puff. På veggen bak stolene, henger et stort bilde av en elefant i skikkelige farger: gult og grønt, rødt og oransje, blått og svart. På gulvet ligger et teppe i like mange gærne farger. På veggen under vinduet henger noen Ikeahyller i ulike farger, i dem har jeg kurver i ulike farger. I disse hyllene er mye av min skapertrang oppbevart.

Dette er for meg drømmen om evigheten, et fargekaos som bare gir lykke, latter og glede. Jeg vil at de som kjenner meg, kjenner meg for de fargene jeg tilfører, for den omsorg, omtanke og glede jeg kan gi dem.

Jeg vil skape min evighet i dag. Skape et stykke av min livsvev i dag. Jeg vil drømme det jeg kan. Jeg har fått livet i gave. Jeg vil bevare gaven på best mulig måte, slik at når dagen kommer kan alle se at jeg satte pris på den.