Vi har litt oppussings- og ryddeprosjekter gående om dagen, noe som tidvis er ganske så krevende. Ja, det er beint ut utmattende. Det er støvete, kaotisk og dårlig tilrettelagt. Og samme hva man tar i så dukker det opp gamle minner fra det livet vi har lagt bak oss. Minner som er vanskelige å legge fra seg, vanskelige å glemme, vanskelige å overse.

Ja, altså – vi rydder på loftet for å få lagt nytt gulv der oppe slik at esker og sekker med gamle minner skal få en trygg plass å vente på før de igjen blir hentet frem fra glemselen.

I dag sto jeg og var ganske så oppgitt et øyeblikk. Uansett hvor mange esker og sekker jeg gjennomgår så dukker det opp mer. Jeg står der altså, og plukker, rydder, sorterer og kaster, sorterer og sparer. En eske til yngstemann, en til eldstemann, en etter mormor og morfar og en for barnebarn. Så er det sekker, esker og kofferter som tilhører oss selv. To som har delt liv og hus i snart trettifire år. Jeg finner bilder, klær, vitnemål, brev, attester. Jeg finner yngstemanns noter, og eldstemanns engelsktentamen. Jeg stryker over barnebarnets yndlingsbil og mormors gamle vase.

Med en rygg som verker og skuldre som ikke vil mer sitter jeg der, midt i alt kaoset og ser livet mitt passere for øynene mine. Jeg ser meg selv som lita jente på morfars fang. Jeg vokser til og blir tenåring, sytten år, forelsket og klar for et voksenliv. Jeg blir nitten og mor, tjueto og tobarnsmor. Jeg finner fysiske påminnelser om de årene som er tilbakelagt. Fysiske minner om livet jeg har levd.

I en liten pause i solen kom det over meg, at det å rydde på loftet har satt i gang mange prosesser i meg. Prosesser som får meg til å leve i de deler av livet mitt som har vært gjemt for meg i mange år.

Der brøt tanken inn at den fysiske ryddingen på loftet kan være like viktig om man ser det i en overført betydning.

Det å få tatt en runde i toppetasjen, få luket ut negative tanker og angst, og få satt fokus på egne ressurser og positive egenskaper, kan være utrolig frigjørende.

Jeg har flere ganger hatt gleden av å ha noen å snakke med, som har kunnet sette i gang prosesser bak pannebrasken min. Det har gjort at jeg i mange tunge og vanskelige situasjoner, der min mentale- og psykiske helse har vært nede for telling, har klart å gå videre. I slike situasjoner har det vært deilig selv å kunne bestemme når jeg ønsker å stoppe den filmrullen som kjøres. Jeg kan fritt hoppe frem og tilbake – og bearbeide livet slik det er best for meg.

Det finnes ingenting mer frigjørende og irriterende enn et annet menneske som sabler ned unnskyldninger og bortforklaringer – til det som er igjen er de kalde harde fakta. Det er disse fakta vi skal bygge en bedre fremtid på.

Ofte er det de menneskene som står meg nærmest som fyller en slik funksjon for meg. Hos noen er det tidvis ingen nåde. Det er bare å legge på svøm for å komme i land. Ellers har jeg også god hjelp av å gå til psykomotorisk fysioterapi. Min fysioterapeut er ekspert på å stille de gode spørsmålene. De spørsmålene som gjør at jeg kan finne ut om jeg har det så godt som jeg kan ha det – med de forutsetninger i livet som jeg kan gjøre noe med.

Hvordan vi får strukturert og ryddet på vårt indre loft kan sikkert være like individuelt som vi mennesker er. Kanskje er det viktigste at vi fra tid til annen tar oss tid til å se på om vi har det så godt vi kan med alt det vi selv kan gjøre noe med? Skulle vi kanskje i noen tilfeller legge ballen død, som man gjør når man rydder loftet i huset? Altså – legge ting fra oss i en eske, lime den igjen, beskrive innholdet – og så snu ryggen til og gå ned til hverdagen… Det finnes der, men tynger ikke lenger hverdagen…

Hva gjør du for å sortere tanker og gamle minner som kanskje kan være trøblete å bære på? Har du erfaring med å motta profesjonell hjelp? Har du noen tips du vil dele?