Category: Blogginnlegg

En ny vår – Gratulerer med dagen!

Gratulerer med dagen, kjære alle sammen! Jeg håper dere får en fantastisk nasjonaldag til tross for at allting er annerledes.

Nok en gang kan vi glede oss over at vi lever i et fritt og uavhengig land, der vi kan si og mene det vi vil, vi kan tro på hva og hvem vi vil… Vi er frie kvinner og menn som kan tilby våre barn en trygg og god oppvekst, for det er jeg takknemlig overfor de som har tråkket stiene før oss. 

Joda, jeg vet at vi nå i Norge lever med alle de små og store innvirkninger koronaepidemien har på hver enkelt. Dette er ting vi selvsagt må ta på alvor, for på å ha sjansen til å komme styrket ut på andre siden. Likevel tror jeg at vi skal være lykkelige i dag. Kanskje skal vi sørge for avstand i dag, ikke klemme og hilse i hånden. Men vi kan smile og vi kan prate, vi kan synge og vi kan le. Vi kan sørge for å nyte denne dagen som friheten har gitt oss.

La feiringen gi oss den motivasjonen vi behøver til i morgen igjen å ta opp kampen mot viruset. La 17. mai bli et sunt pusterom, uten at den ødelegger det vi har bygget av vern til nå. La 17. mai bli så vanlig som mulig, midt i all denne annerledesheten. La oss være sammen på en meters avstand. La oss le og synge – gledes til tårer også denne 17. mai.

Her hos oss er planene klare. Først er det frokost på Farbror Melkers café med et vennepar, som alltid. Barnetoget går jo ikke, så det blir ingen intens spaning etter barnebarn i mengden av vakre unger. Men så er det klart for den årlige 17. mai-softisen. Og når ettermiddagen kommer skal vi møtes til grilling hos vår sønn og svigerdatter. Der vil fire generasjoner være representert. Er ikke det flott? Og joda, selvfølgelig har man tenkt på mulighet for avstand og håndvask. Alt går – vi får i hvert fall være sammen.

Jeg gleder meg til i dag! Jeg har sommerfugler i magen og kjenner at smilet sitter fast i fjeset – som om det var sydd opp med sølvtråd. 

Jeg håper å få se mange blide menneskene, store og små, nordmenn i alle fasonger og farger. Dette er dagen da alle nordmenn er søstre og brødre, da alle kan hilse på hverandre og slå av en prat, selv om vi ikke kjenner hverandre. Det kunne jeg ønske at vi fikk til å bli en hverdagslig greie!

Nyt dagen alle sammen! Smil til alle flotte mennesker dere møter!

Drømmen og volden

Vi ser oss rundt på gaten, over alt hvor vi går, men likevel er det sjelden vi tenker over det vi ser. Vi ser mennesker, men vi reflekterer sjelden over hva slags liv de har som enkeltindivider – eller jo, vi gjør kanskje det når vi passerer et menneske som i våre øyne har tråkket feil på trinnet opp til det vellykkede livet vi tenker at man ønsker seg.

Jeg tror kanskje ikke at det er akkurat så svart og hvitt, dette merkelige livet vi har fått. Noen ganger er det kanskje en gave å få leve et liv litt på utsiden av normen, utenfor det som forventes av «hopen». Noen ganger kan man kanskje ha tatt et aktivt valg for å komme dit.

Kanskje skulle hjertet vårt blø mer for den unge damen med den vakre frisyren, den dyre kåpen og de tomme øynene, enn for mannen som møter deg med et nesten tannløst smil og glade øyne, i det han rekker fram en skitten hånd og ber om noen småpenger.

Nå sier jeg ikke at vi skal slutte å ha omsorg og omtanke for de mennesker vi tydelig ser lever i fattigdom, og under dårlige kår. Jeg sier bare at livet blant de vellykkede kan også være fylt av håpløshet og nød, og at vi kanskje i større grad skal prøve å se mennesker som lider også her.

Jeg leste en artikkel på nett for noen dager siden, om en kvinne som på grunn av koronaen var blitt sittende hjemme sammen med mann og barn når verden stengte ned alt. Nå var ikke dette i Norge, men det har heller ingen betydning. Både hun og mannen hadde hjemmekontor, og to barn i småskolealder skulle følges opp med hjemmeskole.

Vi har hørt om dette i mange former, og det ble også tidlig satt søkelys på at mange barn slet med forholdene i hjemmet. Man fremholdt at disse hadde et stort behov for å komme tilbake til en normal skolehverdag, til en hverdag der lærere kunne følge med at de var trygge og hadde det greit.

Damen jeg leste om opplevde at nedstengingen gjorde ektemannen farligere enn noen gang. Over år hadde hun måttet tåle hets og hån, og ungene var vant til at pappa skrek. Nå eskalerte volden til slag og spark. Først var det bare hun selv som fikk kjenne dette på kroppen, men når så barna gråtende forsøkte å stoppe ham smalt det skikkelig. Han var som forgjort. Etter tre uker hadde hele situasjonen eskalert så kraftig at kona, forslått og med brukket arm, tok med seg barna og rømte etter at mannen var sovnet.

Nå sitter damen, med sine to barn på et glissent, grått og trist rom. Hun har mistet jobben, fordi hun ikke fikk med seg laptopen, og hun har ingen mulighet til å sørge for at barna får følge opp skolegangen. De sitter i skjul fra en mann som har blitt en annen enn ham de kjente.

Hun snakker om hvor lykkelig hun hadde vært – før. Hun beskriver kjærligheten hun hadde – før. Hun forteller om framtidshåpet hun bar på – før.

Hun viser med få ord, og en gest som lar oss se det slitne stedet hun lever med sine barn: «Jeg hadde så mange drømmer. Det lyse og gode er borte, men vi er i live». Sønnen, eldstemann ca. sju år stryker mamma over armen og sier:»Det går bra mamma, vi finner snart en annen drøm».

Det er mange skjebner der ute, og vi har ikke bare koronaen å takke for det. Det er der hele tiden. Håpløsheten som får hånden til å slå, frustrasjonen som skriker. Håpløsheten som lar hånden få plass, frustrasjonen som får munnen til å lukkes. Det vonde er der, skjult bak vakre fasader og mye make up.

Jeg håper at jeg en gang i livet skal klare å gjøre et menneske lykkelig – om så bare for et øyeblikk – ved å se det for det det er der og da. Et verdifullt medmenneske, som jeg ser og setter pris på. Hvis smilet mitt kan romme så mye styrke og håp at dette mennesket kan se seg selv med mine øyne et lite øyeblikk… Kanskje…

Velkommen

Be yourself; Everyone else is already taken.

— Oscar Wilde.

Hei, og velkommen, kjære venn!

Jeg prøver meg nå med en ny blogg, i håp om at dette skal kunne gjøre at jeg kan få flere kommentarer direkte i bloggen, da dette er umulig i miniblogg.no. Jeg hadde også tidligere en blogg, på blogg.no, men ble kastet ut derfra fordi jeg ikke hadde nok følgere, og fordi jeg ikke la ut nye innlegg ofte nok.

Nå er det slik at jeg gjerne selv vil få lov til å bestemme hvor ofte jeg skal bruke tid på bloggen min. Den skal være en kilde til inspirasjon og glede for meg. Den skal være noe som gjør at jeg får lyst til å skrive mer – ikke være noe jeg må skrive for å bli godtatt.

I denne bloggen vil jeg, slik som i bloggen på miniblogg.no, dele med dere tanker som ramler ned i hodet mitt, dikt som jobber seg gjennom kroppen, via tastatur og PC, ned på et ark. Etter hvert blir jeg kanskje enda tøffere, og kan dele noe av alt det andre jeg skriver på av små fortellinger, noveller – og drømmeprosjektet mitt; en roman som handler om det å få ansvar for, og å være, et menneske som er annerledes enn de fleste andre.

Når jeg vel har lært meg hvordan denne bloggen fungerer så håper jeg å kunne legge ut bilder også, slik at jeg kanskje kan få bilder som passer til skriveriene mine.

Som før vil jeg legge ut mine skriverier når jeg ønsker å dele noe av alt det som foregår inni meg, når det føles riktig å dele med dere. Jeg har noen helseutfordringer som gjør at det tidvis kan bli litt stille fra min kant, men så kommer jeg da også sterkere tilbake i etterkant.

Jeg håper at dere vil være tålmodige med meg, og følge meg på veien videre.

Kanskje skal vi alle være flinkere til å se framover. Se for oss at også etter denne natten vil morgenen seile fram og redde oss fra feil vi begikk i går. Vi får en ny sjanse til å male livet vårt i de riktige fargene.

Jeg er selv en svoren pessimist. Jeg er redd for alt mulig. Tør ikke, vil ikke, kan ikke – for jeg har aldri prøvd det før, så det må jeg lære mens noen andre ser på… Huff, nei og nei, så skummelt!

Men – så har jeg de siste trettitre årene (ja, det nærmer seg faktisk trettifire!) hatt en ved min side som ikke vet hvordan man skal være pessimist, over hodet. Han er en uforbederlig optimist. Han ser lyst på livet, på menneskene rundt seg og går på alle utfordringer med pågangsmot og krum hals. Har han ikke prøvd det før, så klarer han det nok. Litt sånn Pippi-aktig. Han har nå i alle disse årene stått bak meg, skjøvet meg framover og hatt tro på meg.

Så stor tro har han hatt på meg, at jeg har klart å komme dithen at også jeg har begynt å tro at jeg kan. Jeg har kommet så langt at jeg tør å prøve – og jeg tør å vise meg litt frem.

Jeg lar morgenlyset frigi håpet om at denne bloggen blir en ny begynnelse på noe fint.

Håpet mitt da er selvfølgelig at du, alle dere der ute, som kan like litt løsslupne tekster om livet – slik jeg ser det – følger meg på denne bloggen.