Har dere vært borti det at uansett hvor mye dere prøver å gjøre godt for et annet menneske, så føles det som at man ikke «når frem»? Ingenting blir liksom godt nok…

Heldigvis er det ikke ofte jeg har vært borti dette, men det har hendt. Etter en samtale med en bekjent for noen uker siden begynte jeg å tenke noen år tilbake, da jeg var i en slik situasjon.

Jeg prøvde å legge til rette for at vedkommende skulle føle seg trygg, tok vedkommendes parti mot en overmakt som sto mot oss begge. Jeg forsvarte, oppmuntret, trøstet og var glad i denne personen. Jeg kjempet for at vi begge skulle komme ut av et uføre ingen av oss hadde noen skyld i. Jeg gjorde alt jeg kunne for at denne personen ikke skulle føle seg forlatt.

Så en dag – der sto overmakta ruvende over meg – sammen med den personen jeg hadde gjort alt for å beskytte. Jeg, mitt nek, hadde gått rett i fella. Alt jeg hadde sagt og gjort ble nå vridd og vendt til noe negativt. Og – for å ha sagt det – alt jeg sa og gjorde ville jeg uten betenkeligheter gjort igjen. Jeg snakket og levde min sannhet. Min naivitet og tro på at andre har ærlige hensikter med sine handlinger og ytringer felte med den gangen.

Gud hjelpe meg, så vondt det var. Det knakk meg totalt! Jeg var så ekstremt langt nede, at livet ikke så ut til å ha noen verdi for meg. Det var mørkt og smertefullt. Jeg klarte ikke å tenke, hadde ingen inspirasjon til å bruke skrivingen til noe positivt.

Alt jeg hadde var noen små, men intense lys som ikke lot seg slukke. Mannen min, barna mine, familien min. Heldigvis var de der, og heldigvis klarte jeg å holde tak i dem. Sakte men sikkert klarte jeg å bygge livet mitt på nytt – og fikk satt det på trygg og solid grunn.

Men altså – den samtalen for noen uker siden. Jeg fikk vite noe da som kanskje kan være med på å forklare bakgrunnen for at den jeg trodde jeg støttet og hjalp, vendte meg ryggen. Vedkommende har hatt en svært vanskelig barndom, og har aldri fått hjelp til å bearbeide ting. Alle de relasjoner vedkommende kommer inn i rakner – kanskje fordi vedkommende allerede «vet» at sviket vil komme.

Jeg kjenner nå at noe slipper. Min følelse av å bli sveket blekner. Min aversjon mot vedkommende er i ferd med å dø ut. En liten agg vil nok alltid være tilknyttet personen, og det henger sammen med at jeg faktisk over flere år gikk glipp av mye glede sammen med min familie – på grunn av at jeg stolte på denne personen.

Likevel er jeg nå nærmere tilgivelse enn hat i hjertet mitt. Ikke at jeg tror personen det berører bryr seg, men for meg er det godt å kunne begynne å gi slipp på sorgen.

Jeg synes synd på vedkommende fordi hjelpen ikke har nådd fram. Hjertet er lukket og hardt – og det er vel forståelig at man velger å beskytte seg selv først – når man «vet» at det gode ikke når en selv.