Overlevelsesdrakt på stormfullt hav

Tenk hvor god kjærligheten er! Den er som en overlevelsesdrakt på stormfullt hav. Den holder deg flytende til hjelpen kommer.

Min store kjærlighet kom vandrende inn i livet mitt høsten 1986. Jeg var 17, sjenert og forsiktig. Han var 24, overhodet ikke sjenert og veldig snill. I ett og alt hadde jeg bestandig vært usikker og redd. Jeg turte ikke prøve, for tenk om jeg mislyktes. Han hadde en måte å støtte meg på som i tillegg til at jeg forsto at han hadde tro på meg, så begynte jeg også å tro på meg selv.

Denne mannen har vært mitt alt siden den gangen. Han har stått ved min side i storm og stille. Plukket opp bitene når jeg knustes mot de harde skjær i sjøen. Han har jublet med meg for hver vakker blomst jeg har kunnet plukke på sommerens vakre blomstereng.

Denne mannen har gitt meg alt det jeg verdsetter mest i livet… min familie. Våre to flotte sønner. I sin barndom var de tidvis en utfordring – men sannsynligvis ikke mer enn de burde være det. Det er jo hjemme – i trygghet hos foreldre barn skal lære forskjellen på rett og galt. Det er der de skal teste grenser, gå på trynet og lære seg å reise seg og gå videre. I mange år var det meg og mine tre gutter – og det var så flott. Vi hadde det så fint sammen – Jeg hadde det så godt sammen med dem. Jeg var trygg og ble sterk av å ha ansvaret for at sønnene mine skulle ha en god barndom.

Begge gutta våre er nå voksne – de er gift med hver sin vakre frue. Hver på sin kant har de sørget for at jeg har fått et farmorgull, og en farmorunge. De vakreste to gutter som finnes – en stor og liten. Hjertet til farmor bobler over av lykke.

Jeg fylles av takknemlighet for alle jeg har fått fylle hjertet mitt med – takket være at min mann faktisk ville ha meg.

30. juni 1989, tre og en halv måned etter at vår første sønn kom til verden, giftet vi oss. Det var en lykkelig dag!

Jeg håper våre forlovere ikke skyter meg for å lagt ut bildet her uten å be dem om lov. Jeg er så stolt og takknemlig for at de var en del av dagen vår.

På bildet over ser dere en av grunnene til at jeg elsker mannen min. Han holder armen godt rundt ryggen min, samtidig som han passer på at min venninne passer godt på hans sønn.

Min manns omsorg og kjærlighet for meg og vår familie er det trekket ved ham som gir meg aller mest glede. Han har en utømmelig kilde der han henter sin godhet, og han deler raust til alle rundt seg. Synes han at frisyren din er fin vil han komplimentere det. Han vil fortelle deg at han synes du ser flott ut i den genseren, eller at den kjolen var fin til deg. Han har alltid et smil å dele med sine medmennesker. Og jeg blir så stolt – for folk legger merke til godheten hans – og de skryter av ham til meg – og jeg gledes laaaangt inne i sjela.

Tenk at denne mannen har valgt å stå ved min side i 35 år – 32 av dem som min ektemann! Han har vært alt jeg har hatt behov for i livet mitt. Uansett hva jeg står i – jeg står aldri alene.

Diktet jeg deler her i dag fikk plass i diktsamlingen min, En vei gjennom livet, fordi det er en måte å takke min mann for hans heiing og jubelrop, hans støtte og trøst, hans tro og kjærlighet. Han er loddet som holder mitt livs vektskål i balanse.

Jeg takker for alle gode år – gratulerer min kjære med bryllupsdagen – og ser frem til mange nye år sammen.

4 kommentarer om “Overlevelsesdrakt på stormfullt hav

  1. Gratulerer med bryllupsdagen , Helga 🌞❤️ Tusen takk for at du deler dine gode minner med oss , det varmer å høre denne solskinns historien 💜 Kos dere videre med dagen 🌞❤️ Klem Kurt

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s