Noen ganger i livet opplever du at hjelpen virkelig er der når du trenger den.

Hånden som strekkes mot deg er så velmenende, fast og trygg at du selv våger å slippe taket å la den andre holde fast. En hånd som varsomt legges om ryggen din og fyller deg med trygghet for at du kan ta et skritt frem. Det mennesket som eier denne gode hånden kan være nesten hvem som helst.

Ulike situasjoner man havner i gjennom livet kan presentere oss for både kjente og ukjente gode hender. I en privat situasjon tilhører oftest den trygge hånden et kjært familiemedlem eller en nær venn. I jobbsituasjoner kan man oppleve nye sider ved en kollega, og ut i det offentlige rom kan en god hånd dukke opp som fra ingensteds.

Når verden raser rundt meg – om det er snakk om angst, sykdom eller sorg som styrer veien for meg, vet jeg hvor jeg kan snu meg for å få hjelp.

Min mann er en av dem. Han står trygt hos meg og lar meg forstå at han er der helt til jeg selv innser at det er i kraft av meg selv at jeg skal takle alle utfordringer. Noen ganger kan det føles vanskelig når han ikke går inn og ordner opp i alt, men ved det at han har stått der og forsiktig pushet meg fremover i snart 35 år, så har jeg også opplevd å mestre sider ved livet mitt som ofte kan føles for store for meg alene. Jeg klarer det selv – når jeg vet jeg ikke er alene.

Nære venner er også gode å ha. I noen ting er familien for tett på meg til at jeg kan søke – eller få tilbud om hjelp. Jeg har en god venninne som kjenner meg fra vi var pur unge. Hos henne vet jeg at jeg kan tømme hode og hjerte, og at jeg alltid har en hånd til støtte og omsorg.

Så har du de menneskene vi møter ute i verden. Også der finnes perler som hopper etter deg ut i gjørmehullet og leder deg i sikkerhet, uten tanke for annet enn at du skal ha det bra.

For noen år siden slet jeg med en kronisk sykdom som førte til voldsomme magesmerter. På den tiden pendlet jeg med tog til og fra Oslo for å komme meg på jobb. Noen ganger klarte jeg ikke å kuppere smerteanfallene med medisiner, men måtte bare komme meg hjem og i seng.

En slik dag traff jeg et par perler med gode hender.

Med en kraftanstrengelse fikk jeg vaklet meg ned på perrongen på Oslo S, og satt der og ventet på toget. Som jeg satt der kjente jeg plutselig at magen begynte å vrenge seg. Redd for å spy direkte på bakken slik at andre skulle risikere å tråkke i klinet styrtet jeg til nærmeste søppelkasse og tømte magen for innhold.

Før jeg rakk å trekke pusten og tørke munnen la en stor og hardhendt neve seg på armen min og trakk meg bryskt av gårde. En grov og nedlatende stemme sa noe sånt som «Sånne som dere har ikke noe her å gjøre. Perrongen er for folk som betaler for å reise med tog!»

Herregud! Jeg blir som gele av alle autoriteter … og med kroppen oppspist av smerter. Ja, hva tror du skjedde. Jepp! Jeg tok til tårene. Prøvde å forklare meg, men vakten fortsatte bare å dra i meg. Ville ha meg ut.

Så kjente jeg myke hender som trakk meg ned mot en benk og en stemme som snakket rolig til meg, og jeg hørte en annen stemme som tok meg i forsvar. En eldre dame sto foran meg og gav securitasvakten det glatte lag, og lurte på om det var slik at han hadde undersøkt hvordan det var med meg – for hun mente at han måtte da se at jeg var syk – hadde han tilbudt meg hjelp, eller spurt hvor jeg skulle …

De var to eldre damer – og de ble bautaer i livet mitt akkurat da. De satt med meg til toget kom, og sørget for at jeg fikk klatra om bord. Da toget nærmet seg mitt stopp kom konduktøren og spurte om jeg trengte hjelp til å komme hjem, eller om han skulle bestille en drosje til meg. Venninnene mine fra Lillestrøm hadde bedt ham om å sørge for at jeg kom meg trygt hjem.

Tenk altså – helt vilt fremmede mennesker som føler slik omsorg for akkurat meg!

Det jeg i etterkant kom på var jo at disse damene antakelig hadde sittet med meg i stedet for å ta det toget de hadde planlagt å reise med – og heller tatt et senere tog for å sørge for at jeg kom meg trygt på mitt tog.

Hvilken gave å få – velmenende, faste og trygge hender som holder om mine med omsorg!