Verden går videre hver dag. Selv om vi bare motvillig blir med på reisen. Noen ganger er livet så tungt og vanskelig at vi helst ikke vil være med. Det kan være vanskelig å se poenget med å gå videre. Den realiteten vi stirrer i hvitøyet er for komplisert til at vi orker å bakse med den.

Jeg har en tendens til å lage lister, skrive opp fordeler og ulemper og prøve å analysere meg frem til hvor de største fordelene ligger. Fordelene har da oftest sammenheng med økonomi – og da blir resultatet bare «halvveis» for meg likevel. For livet er jo ikke bare økonomi.

Joda, det er greit å ha en økonomi som setter deg i stand til å leve greit komfortabelt, men det er liksom alt vi har behov for også. Vi kan ikke spise oss mer enn mette – en kotelett er like mettende som andebryst. Bare taket er tett er vi like tørre, om vi sitter i et hus som akkurat rommer familien, eller om vi kan løpe mellom rom og i korridorer på et slott. Det er i grunnen mange ting vi kunne liste opp om NOK.

Listene mine gjør bare en del av jobben når jeg jobber meg gjennom livet mitt. Derfor blir jeg noen ganger gående rundt i livet haltende på et dårlig ben, og med hodet fylt av tanker om «hva hvis», «tenk om» og «jeg skulle ønske». Og ikke før jeg tar tak i disse tankene kommer jeg videre i prosessen.

Jeg har lært meg (selv om det ikke alltid er slik at jeg begynner der) at jeg må kjenne etter hva som er viktig for meg. Hva ønsker jeg for meg – og for mine kjære? Hvilke drømmer har jeg, og hva vil jeg ofre for å få holde drømmen i hånda? Hvem er jeg, hva vil jeg, og hvor vil jeg?

Svaret på disse spørsmålene ligger ofte godt gjemt, og det er ikke alltid bare lett å legge hele verden til side – og bare tenke på meg selv – på mitt og mine. Likevel er det her svaret på min lykke og trivsel ligger.

For å tillate disse tankene plass i hodet og hjertet mitt må jeg lukke øynene. Jeg kan ikke se noen i øynene mens jeg er på mitt mest egoistiske. Da må jeg lukke meg litt inne i meg selv.

Når jeg lukker øynene kommer drømmene. Disse drømmene er ofte svært tydelige. Jeg kan se scene for scene hvordan jeg ønsker at enkelthendelser, eller selve livet skal være. Eller også kan drømmene være vage, uten den eksakte veien til målet, men med forsikringen om en god vei til et godt nok mål.

Slik liker jeg å se framover i livet mitt. Jeg har innsett at det at jeg selv har det godt, og gjør gode ting for meg selv, ikke er ensbetydende at jeg ikke kan gjøre godt for andre. Men – gjennom livet har jeg også lært at om jeg ikke har det godt, og gjør ting som er positivt for meg, vil jeg heller ikke ha overskudd til å gi noe som helst til andre.

Jeg lukker øynene og drømmer livet mitt framover – fordi jeg så gjerne vil være en ressurs for både meg selv og andre.