Jeg blir slått av hvor ensom, varm og sterk hun virker, der hun hilser meg gjennom vinduet. Hun sitter alltid der. Bak kjøkkenvinduet. En gammel dame, med det grå håret pent oppsatt i en knute bak i nakken. En blomstret skjortekrage ligger litt frem over brystbeinet, og gir litt liv til ansiktet hennes. Hun har på en alt for stor grå strikkejakke. Hånden hennes ligger varsomt strykende over hjertesiden av brystet – helt til den løftes i en hilsen til meg.

Hver dag etter at skolen stengte har jeg vært ute og gått en tur på formiddagen. Det blir så tungt å sitte inne hele dagen. Det er så mye kaos hjemme. Mamma har hjemmekontor, og har PC, permer og papirer strødd utover hele stua. Hun har stadig vekk et eller annet nettmøte, sånn at jeg må holde meg unna stua. Dermed kommer jeg omtrent ikke utenfor rommet mitt. Det er ikke alltid jeg gidder å følge all nettundervisningen. Det er vanskelig nok å skjønne alt når læreren er i rommet sammen med meg, slik at jeg kan spørre, men uten … Phø! Prøve å forklare det jeg ikke skjønner, slik at hun skjønner hva jeg ikke skjønner … Nei, skitt samma.

Mamma er en sånn overengstelig type som konstant venter at verden skal gå under når hun får en beskjed som ikke har bare positive innslag. Koronaviruset har i mange uker allerede vært hovedoppslag i alle nyhetssendinger. Nyheter om antall syke og døde, sammen med TV-bilder fra Kina, Italia og Sverige har kommet over henne som tsunamibølger flere ganger daglig. Ingen har kommet med positive nyheter. Ja, du kan jo tenke deg selv.

Mamma vil ikke at jeg skal gå ut. Hun er så innmari redd for at jeg skal bli syk. «Husk at du er i risikogruppen, Jonas. Blir du syk kan du dø av det!» Herregud! At det går an. Joda, jeg veit jo at jeg har nedsatt immunforsvar. Kjemoterapien har sørget for det … men alle skal vi vel dø, så det er vel en dritt om det skjer nå eller seinere. Jeg må i hvert fall leve så lenge jeg er her. Jeg lukker øra for alt gnålet hennes, tråkker ned i de grå, fillete joggeskoa og går ut.

Ungen til naboen sitter i sandkassa og leiker. Han er en sånn skikkelig skravlekaspar. Han vil så gjerne fortelle. Han holder fram den røde bilen og forteller at den holdt på å kræsje med den gule lastebilen som har grønt lasteplan – med tipp. «Det kunne blitt farlig altså!» Han ser opp på meg med kjempestore, knallblå øyne under en nesten hvit lugg.  Litt småprat med småttingen, og smilet legger seg på leppene mine. Jeg kjenner meg plutselig litt mer levende.  

Jeg lukker porten godt før jeg går, slik at ikke småttingen i sandkassa kommer seg ut. Så går jeg. Forbi hus og hager. Noen hager er velstelte og vakre, med blomsterbed fulle av mørk og saftig jord som bare venter på vårblomstene. Andre hager kunne nok trenge litt mer stell. Kanskje får de også det, når bare våren får bedre tak. Jeg legger merke til overgangene mellom hagene. Altså – hvordan folk har laget grensene til sitt rike. Noen har nymalte, hvite stakitt. Andre har hekk. Noen vintergrønne tujahekker, andre har noen som mister bladene om høsten, og som nå står svarte og tomme. Som forkullede beinpiper spredt utover og oppover. Nei, huff. Det der var makabert.

Ved enden av gata går jeg skrått over den lille parken ned mot båthavna. Der nede ser jeg noen gamlinger som steller med båtene sine. De skraper og maler på gamle, slitne skrog. De ser ganske stusselige ut der de står. Ja, båtene altså. Like fargeløse og nedbrutte som jeg føler meg i disse rare dagene. Gubbene derimot ser ut til å leve på den lyse siden av livet. De prater og flirer. Kaffetermos og krus står klar for kaffepausen. Det samme gjør klappstolene med flere meters mellomrom.   

Herfra går jeg opp en ganske bratt bakke. Her er asfalten på fortauet så hullete og ødelagt at man må passe på hvor man går, for ikke å gå på trynet. Innenfor hvitmalte gjerder ligger store villaer med panoramavinduer, og med terrasser så store at hele leiligheten vår hadde fått plass der. Når jeg er kommet så langt opp i bakken at den begynner å flate litt ut igjen, kommer det lille huset til syne. Den store eika står slik til at jeg må enda litt nærmere før jeg kan se om hun står i kjøkkenvinduet i dag også. På samme sted som hun har stått hver dag i nesten to uker.

Joda, der ser jeg henne. Det er nesten som om hun skulle ventet på meg. Så godt det føles … å være ventet.

Nei, men herregud da! Selvfølgelig venter hun ikke på meg. Hun kjenner meg jo ikke. Det er da helt likegyldig for henne om jeg kommer forbi huset hennes. Litt flau over meg selv bøyer jeg hodet, og tenker at jeg ikke skal glane inn til henne, og vinke slik jeg har gjort før. Jeg lar blikket gli forbi sikkerhetsnålene og naglene på jakkeslaget, og nedover den kraftige glidelåsen i skinnjakka mi. Jeg ser i øyekroken at dama løfter hånden for å hilse. Det er sikkert for å være høflig. Jeg stirrer i bakken, med alt det mørke håret hengende ned foran ansiktet mitt, og gir ikke etter for fristelsen å gjengjelde hilsenen.

Sånn, der er jeg ute av syne fra kjøkkenvinduet hennes. Nå kan jeg løfte hodet og gå videre. Jeg føler meg helt tom. Setter opp farten. Må hjem igjen.

Det dunker et sted. Hjertet hamrer i brystet på meg, men det er ikke det. Det er noe utenfor. Jeg ser meg rundt. Det er ikke utenfor, det er innenfor. Innenfor stuevinduet. Der står den gamle damen, i en alt for stor strikkejakke. Hun dunker i ruten. Hun ser at jeg har oppdaget henne. Hånden hennes heves til en hilsen, og ansiktet brytes opp i et stort smil. Jeg smiler og vinker tilbake. Hun ville hilse på meg. Kanskje var jeg ventet likevel?

Bena mine øker tempoet, nesten uten at jeg tenker over det. Jeg raser hjemover. Løper. Denne veien kjenner jeg så godt at jeg ikke mer enn registrerer hva som finnes rundt meg der jeg fyker av gårde. Den dumpe gjenklangen som legger seg som et dirrende teppe i oppgangen i det døra slår igjen, er det første som trekker meg tilbake til øyeblikket. Jeg tar trappene, to steg om gangen, opp til tredje etasje, og låser meg inn i leiligheten.

«Ikke ta på noe før du har vasket hender!» Det er mamma som roper fra stua. «Nei da, mamma.» Plutselig kjennes det ikke så irriterende at hun maser om håndvasken.

Jeg vasker hender og ansikt, og legger tøyet mitt i skittentøykurven slik jeg vet hun vil, og skifter klær helt uoppfordret.

Jeg går ut på kjøkkenet. Så koselig det er her. Det har jeg ikke sett før. Jeg har bare irritert meg over krana som er lekk, og de slarkete skapdørene. Mamma har satt noen blomsterpotter i vinduet, den ene har store røde blomster. Rundt bordet der hun har lagt en grønn, strikket duk, står tre rødmalte stoler. På kjøkkenbenken står en krukke med kjeks. Jeg har selvfølgelig alltid visst at det er kjeks i krukka. Det er bare det at helheten slår meg nå, som en trygghet jeg er takknemlig for.

Jeg går ut i stua og spør mamma om hun kan hjelpe meg med å sette på kaffen. Hun tilbyr seg å gjøre det selv, men jeg avbryter og ber henne vise meg. Når kaffen er ferdig slår jeg den over i den blå termosen som jeg bruker på skolen. Jeg spør mamma om jeg kan få ta med meg noen kjeks fra krukken. Hun ser litt forvirret på meg, og sier at det kan jeg vel få.

Jeg pakker tursekken min. I det jeg er på vei ut døra spør mamma hva jeg skal. «Jeg skal forklare etterpå, mamma. Det er ikke noe farlig. Jeg er snart tilbake.»

Jeg går den samme veien som tidligere i dag. Nå er sandkassa tom, men det er greit. Jeg trenger ikke hjelp til å få på plass smilet nå. Gledene jeg har fått denne dagen gjør at smilet sitter i ansiktet fremdeles. Jeg ser nå at alle de hagene jeg har gått forbi er vakre, hver på sin måte. De er på en måte like forskjellige som vi mennesker er. Når jeg kommer gjennom parken ser jeg at båtpussen er avsluttet for dagen. I hvert fall finnes det ikke et menneske der lenger. Hull og ujevnheter i asfalten enser jeg ikke i det hele tatt, der jeg tråkker tungt oppover den bratte bakken.

Der er eika. Det er helt mørkt i kjøkkenvinduet nå. Men det ser ut som om det er noen på stua. Det er et litt sånn blått, blafrende lys, som fra en tv.

Jeg åpner porten og går inn i hagen. Føler meg plutselig som en kjeltring. Jeg kan jo skremme hvem som helst sånn som jeg ser ut med nagler, kjettinger, det store mørke håret og hvit sminke. Ja, ja, det får stå sin prøve. Jeg kjenner at dette er blitt veldig viktig for meg. Jeg vil så gjerne ha betydning for noen, få være en som teller for et annet menneske.

Jeg setter fra meg sekken, åpner opp slik at jeg får ut alt jeg trenger. Så banker jeg på kjøkkenvinduet. Ingenting skjer. Jeg banker på den tomme, svarte ruta en gang til. Venter. Lyset kommer plutselig på i rommet innenfor, og så ser jeg henne bak vindusglasset. Nå ser hun ikke ut slik hun gjorde da jeg gikk forbi i stad. Faen, var dette helt på trynet likevel? Hun ser helt perpleks ut. Rister litt på hodet. Det piper litt i dårlig smurt et eller annet når hun forsiktig åpner vinduet.

«Hei, jeg heter Jonas. Jeg, øøh, jo altså, jeg tenkte kanskje du ville drikke en kopp kaffe med meg?» Herregud, jeg føler meg som om jeg var en forelska trettenåring som spør om ei jente vil være kjæresten min. Jeg kjenner at ansiktet brenner. Det er nok illrødt. Jammen er det godt at ettermiddagen har kommet så langt at den stjeler litt av fargene fra dagen.

«Hei Jonas. Så rart dette var.»

«Unnskyld, jeg skal gå, jeg bare tenkte … Sorry ass» Jeg bøyer meg ned over den grønne sekken og skal til å hive termosen tilbake i den.

«Nei, nei, Jonas, ikke gå. Det er bare det at jeg har så sjeldent besøk. Og nå kan jeg jo ikke slippe deg inn, for det er jo sånn kronavirus, vet du. Statsministeren har jo sagt at vi ikke skal være sammen lenger.»

«Nei, jeg skjønner det fru …?»

«Horgen, Olise Horgen»

«Fru Horgen … Jeg har jo gått forbi her, og sett deg gjennom vinduet mange ganger …»

«Ja, jeg har ventet på deg hver dag, og jeg ble så lei meg når du ikke så inn i dag, at jeg bare måtte banke på vinduet til deg.» Fru Horgen ler litt beskjemmet, og trekker strikkejakka si tettere rundt seg før hun sier: «Huff, jeg ter meg som ei tenåringsjente.»

«Nei da», sier jeg og ler litt sammen med henne. «Men jeg tenkte at vi kunne ta en kopp kaffe sammen likevel. Du kan sitte inne og jeg kan sitte her ute.»

«Skal du sitte ute? Det blir da alt for kaldt!»

«Det skal du ikke være redd for», sier jeg og trekker fram den ikke helt rene soveposen min. «Jeg trekker på meg denne og så sitter jeg godt og varmt her. Og så kan vi prate litt.»

Fru Horgen ser på meg en stund uten å svare. Hun ser seg rundt i kjøkkenet sitt. «Ja, men da må jeg jo sette på kaffen, og jeg har ingenting å servere ved siden av. Datteren min kunne ikke handle i dag», sier hun, og ser igjen litt rådvill ut.

«Jeg har med kaffe og kjeks», sier jeg, «Og jeg har antibac som jeg kan tørke over boksen med kjeks og sånn. Det kan jeg vaske hendene med også, vet du». Jeg holder alt fram for fru Horgen.

«Ja, da …», sier hun og setter seg.

«Fru Horgen, du må ta på deg mer klær. Du må ikke bli syk av å sitte i trekken.» Hun forsvinner. Tilbake kommer en velkledd dame med pelskåpe og hatt. Hun strekker en hanskekledt hånd ut gjennom vinduet. I hånden holder hun et stakkarslig krus. Kruset har påskriften mommo, og det er malt i en masse kaotiske farger.

«Ja, takk, Jonas. Jeg vil gjerne ta en kopp kaffe sammen med deg, men skal vi være venner får du kalle meg Olise»

«Selvfølgelig fr … Olise», gliser jeg.

«Og neste gang er det jeg som skal by på kaffe og kaker, bare jeg får datteren min til å handle for meg. Og så må du gå bak i hagen, og hente stol og bord, slik at du kan få sitte på skikkelig vis.»

«Jeg kan godt handle for deg jeg, Olise. Ikke bare for å få kake altså, men om du trenger det, så kan jeg hente handleliste når jeg går forbi i morra.»

«Du er vel en god gutt, du Jonas. At jeg skulle være så heldig å få en slik venn. Tenk jeg som bare har ventet hver formiddag på at du skulle komme forbi å vinke til meg. At kronaviruset skulle gjøre at jeg fikk en ung venn, som deg.»

«Korona, Olise, ikke krona. Ko-ro-na-viruset.»

«Ja, kronaviruset.» Jeg må le litt av at hun ikke helt henger med på at det skal være en ekstra o der.

Praten flyter lett. Olise forteller meg om familien sin. Hun forteller om datteren som er sykepleier og jobber nærmest døgnet rundt, og om de to barnebarna som hun nå bare får snakke med på telefonen. Hun forteller om ektemannen som ligger på sykehjem, og som hun ikke får besøke. Hun forteller om savnet i det at hun ikke får besøke ham. På de femtisju årene de har vært gift, har de ikke vært fra hverandre i mer enn noen dager av gangen.

Litt senere er jeg på vei hjem, med avtale om at jeg skal komme tilbake, både for å handle for Olise, og for å drikke kaffe med henne. Jeg er ventet. Jeg var ventet alle disse dagene vi hilste hverandre. Nå tillater jeg meg å kjenne på gleden ved dette.

Når jeg kommer inn i leiligheten hjemme, høres mammas automatiske «Ikke ta på noe før du har vasket hender!»

«Nei da, mamma.» Jeg går på badet. Drar av meg bukse og genser og stapper dem i skittentøykurven. «Du mamma … Tror du vi kan ta en kopp kaffe når jeg har vaska meg og skifta? Jeg må fortelle deg om en ny venninne jeg har fått.» Stillheten runger i stua, det er som om den overraskelsen mamma føler på, avgir en dirrende tone som blir stor og fyller leiligheten. Det er første gang jeg har fortalt henne om noen venninne.