Tidvis kan mørke toner dirre gjennom kroppen min. Konstante smerter kan gjøre at depresjonen sklir over meg som et kaldt og tungt teppe – eller nærmest som et svart tak som senkes så lavt at jeg ikke kan stå oppreist.

Følelsen av den tunge depresjonen er noe jeg har vanskelig for å sette ord på når jeg er i den verste delen av den. Det finnes ikke ord som er sterke og vidtfavende nok til å dekke de følelsene og tankene – eller den angsten som sitter som ei ørneklo om sjelen.

Det er først når jeg har fått satt beina under meg igjen – og jeg kan strekke meg opp uten å stange i taket at jeg klarer å prate om det.

Den usigelige tomheten i det at andre ikke kan forstå smerten min, verken den konstante fysiske smerten eller den psykiske og mentale smerten som rir meg når jeg har det som verst. Fortvilelsen som nærmest lammer meg når jeg som svar på min bekymring får svar som: «Nei, slik er det ikke! Du kan ikke tenke sånn. Slapp av! Det går bra!» Da vet jeg at de kun har hørt ordene mine. De har ikke lyttet til min bekymring. Jeg gir opp. Klarer ikke mer. Har ingen krefter til kampen. Kraftløsheten tynger, presser både kropp og sinn inn i en tilstand av overgivenhet. Jeg lar tunge, mørke tanker ta over alt i meg.

Nå vet jeg at jeg må gjøre noe. Jeg må vinne tilbake litt lys i livet mitt – finne noe å styrke meg på. Jeg må gjøre det selv – alene, men samtidig er jeg avhengig av å klare å ta inn positiv bekreftelse fra folk rundt meg. Fra folk jeg er trygg på at vil meg vel.

Min oppskrift på å jobbe meg gjennom tunge dager, smerter og depresjon er like vanskelig som den er enkel. For utenforstående kan det synes tåpelig, men jeg tenker at alle – ikke bare jeg selv er best tjent med at min depresjon blir lagt under lokk.

Oppskriften går på å finne veien inn til de gode minnene, de solfylte dagene i barndommen, til den gode klemmen fra morfar, til de første deilige dagene i forelskelsen til mannen min. Det betyr ikke så mye hva det er, bare det har positivt fortegn.

Jeg bruker gladlitteratur, kiosklitteratur – feelgood-bøker. Jeg leser bøker som setter meg tilbake til steder og tider der jeg har vært som lykkeligst. Som bok nummer 8, Bøddelens datter, i Sagaen om Isfolket, av Margit Sandemo. Godheten som blir Hilde, bøddelens datter, til del når hun møter Isfolket, åpner meg opp for tanken på at jeg kan velge å be om – og ta imot hjelp.

På mitt mørkeste er pennen tom for blekk, og hodet tomt for ord. Når jeg vel klarer å skimte litt lys i horisonten flyter både blekk og ord i strie strømmer.

Når jeg begynner å skrive, er det ofte tekster og dikt om tunge og vonde temaer som død, sorg, utestengelse, frykt og angst. Men jo mer jeg ser av lyset i horisonten klarer jeg å skrive inn sol, lys, varme, omsorg og kjærlighet i tekst og dikt.

Nå snur mitt tankesett ganske drastisk. Igjen ser jeg sol og varme, selv på den gråeste, mest ufyselige dagen. Igjen kan jeg smile av og til folk som åpent stiller seg negativt til meg. Igjen føler jeg at jeg er meg – og at det er helt nok.

Ta deg sammen!

Det går bra!

Ingenting å bry seg om!

Bryter meg ned

i det bunnsvarte intet.

Jeg ser deg!

Jeg er her!

Jeg tror på deg!

Løfter, lar meg seile

på bølgen av mestring.

Helga Annie Sriskantharajah