Små rabagaster blir fornuftige menn, og nette, små prinsesser blir duganes kvinnfolk.

Var ikke det oss… en gang? Nå …..Her sitter vi som en gang var de voksne fornuftige, de duganes. Vi klør oss i hodet og lurer på hva som skjedde.

En gang var det vi som fortalte dem hva de skulle gjøre, hvordan de skulle gjøre det – og hvorfor de skulle gjøre det. Og våre belæringer ble ofte tonesatt av heftige protester fra en rabagast som ville sparke fotball, og ei prinsesse som ville lakke negler.

Og hva skjer nå? Tjue og tredve år senere… Vi føler oss ikke eldre enn vi var da denne fornuftige mannen som står foran oss gikk i bleier. Vi sliter med å sette det voksne mennesket sammen til å bli den vesle kroppen som en gang sto på trappa – full av gjørme på klær, hender og i ansikt:»Kan jeg få en bolle, mamma? Vi leker at jeg er trollet. Kan jeg få bolle?»

Jo, det som skjer er at våre små har vokst opp, og tar nå vår plass på livet stige. Selv må vi ta steget videre opp – opp der våre foreldre har stått før oss. Og med det skyver vi våre foreldre enda et steg opp mot evigheten.

Plutselig skjønner vi hvilke utfordringer våre foreldre har måttet jobbe seg gjennom den gang vi plutselig ble voksne kvinner og menn. Vi forstår den endringsprosessen de har vært gjennom ved å måtte se sine foreldre skyves oppover livets stige, trinn for trinn – til evigheten gjorde krav på dem.

Som våre foreldre før oss må vi nå tråkke et trinn høyere, og står nå selv på besteforeldretrinnet, mens våre foreldre nå står på oldeforeldretrinnet, våre besteforeldre, mange av dem allerede inne i evigheten, hører nå til på tippoldeforeldretrinnet. Våre små hjelper nå sine små oppover på livets stige, der de bredbeint og trygt står på foreldretrinnet.

Joda, de blir voksne, uansett hvor hardt vi jobber for å holde deres voksne vibber unna. Nå er det de som forteller oss hva vi skal gjøre, hvordan vi skal gjøre det – og hvorfor vi skal gjøre det. Nå er det vi som står med åpne håndflater og sier: «Hjelp – vær så snill!».

Nå hjelper våre små oss med å koble opp TV og PC. De viser oss hvordan vi finner fram på mobiltelefonen, og de snekrer blomsterkasser og loftsgulv. Selv passer vi barnebarn og lager kaker, hjelper til der vi kan, men følelsen av at ingen har behov for oss kommer snikende. Så ser vi til egne foreldre – igjen. Og tenker…»Hvorfor har vi ikke tenkt på å spørre hvordan livet deres ble når vi «forsvant» ut av det? Hva kunne vi lært?»

Man føler seg litt «Bambi-på-isen» i det man oppdager at stigtrinnet plutselig ikke har plass til oss lenger. Men – man stålsetter seg, inviterer de søte små med seg videre opp stigen. Det var jo dette vi ønsket for dem for tjue og tretti år siden. Vi ønsket dem et liv som var godt, som ga dem gode forutsetninger for å klare seg. Vi ønsket at de skulle få oppleve de gleder i livet som lå foran dem. Når de nå er i ferd med å ta for seg av voksenlivets gleder – ja, så får vi prøve å se om ikke vi kan gripe tak i de gleder som ligger i det å klatre en generasjon opp.

Vi kan nå selv velge hvilken dag vi vil ha ansvar for barnebarna. Vi kan i større grad ha gledesøyeblikkene i fokus, mot for når vi var foreldre – da vi hele tiden måtte ha et helhetsperspektiv på samværet med barna våre. Selvfølgelig hadde vi også da gleder, men vi måtte også hele tiden sørge for at det var læring og utvikling i det vi foretok oss.

Så rart å tenke på at jeg er en-og-femti, mamma er snart sytti, min sønn en-og-tredve, og mitt vakre barnebarn fyller elleve på st.hansaften. Min mormor er borte for lenge siden. Mitt barnebarn fikk aldri kjenne kjærligheten i hennes håndbak når den strøk over et sårt kinn. Min mormor får aldri oppleve den trillende latteren mitt barnebarn sender ut i verden når han er lykkelig.

Generasjonene er i stadig bevegelse. Datter blir mor, hennes sønn blir far – Hans mor blir sønnens farmor, og hans Besta blir oldemor. Hans egen oldemor blir en historie om tippoldemor for sønnen.

Det er nesten en trygghet i denne naturlige forgjengeligheten. Vi vet hvor vi skal – det er da noe. Likevel beholder vi spenningen, livslysten og håpet, for vi vet ikke helt hva som skal skje langs veien. Ikke alle trinn på livets stige er like. La oss nyte nuet. La oss se lyst på at våre små blir store og får sine egne små. La oss åpne opp for gleden ved å se alle vi elsker smile og le. La oss leve i dag, minnes i går og håpe for morgendagen.