Velkommen

Be yourself; Everyone else is already taken.

— Oscar Wilde.

Hei, og velkommen, kjære venn!

Jeg prøver meg nå med en ny blogg, i håp om at dette skal kunne gjøre at jeg kan få flere kommentarer direkte i bloggen, da dette er umulig i miniblogg.no. Jeg hadde også tidligere en blogg, på blogg.no, men ble kastet ut derfra fordi jeg ikke hadde nok følgere, og fordi jeg ikke la ut nye innlegg ofte nok.

Nå er det slik at jeg gjerne selv vil få lov til å bestemme hvor ofte jeg skal bruke tid på bloggen min. Den skal være en kilde til inspirasjon og glede for meg. Den skal være noe som gjør at jeg får lyst til å skrive mer – ikke være noe jeg må skrive for å bli godtatt.

I denne bloggen vil jeg, slik som i bloggen på miniblogg.no, dele med dere tanker som ramler ned i hodet mitt, dikt som jobber seg gjennom kroppen, via tastatur og PC, ned på et ark. Etter hvert blir jeg kanskje enda tøffere, og kan dele noe av alt det andre jeg skriver på av små fortellinger, noveller – og drømmeprosjektet mitt; en roman som handler om det å få ansvar for, og å være, et menneske som er annerledes enn de fleste andre.

Når jeg vel har lært meg hvordan denne bloggen fungerer så håper jeg å kunne legge ut bilder også, slik at jeg kanskje kan få bilder som passer til skriveriene mine.

Som før vil jeg legge ut mine skriverier når jeg ønsker å dele noe av alt det som foregår inni meg, når det føles riktig å dele med dere. Jeg har noen helseutfordringer som gjør at det tidvis kan bli litt stille fra min kant, men så kommer jeg da også sterkere tilbake i etterkant.

Jeg håper at dere vil være tålmodige med meg, og følge meg på veien videre.

Kanskje skal vi alle være flinkere til å se framover. Se for oss at også etter denne natten vil morgenen seile fram og redde oss fra feil vi begikk i går. Vi får en ny sjanse til å male livet vårt i de riktige fargene.

Jeg er selv en svoren pessimist. Jeg er redd for alt mulig. Tør ikke, vil ikke, kan ikke – for jeg har aldri prøvd det før, så det må jeg lære mens noen andre ser på… Huff, nei og nei, så skummelt!

Men – så har jeg de siste trettitre årene (ja, det nærmer seg faktisk trettifire!) hatt en ved min side som ikke vet hvordan man skal være pessimist, over hodet. Han er en uforbederlig optimist. Han ser lyst på livet, på menneskene rundt seg og går på alle utfordringer med pågangsmot og krum hals. Har han ikke prøvd det før, så klarer han det nok. Litt sånn Pippi-aktig. Han har nå i alle disse årene stått bak meg, skjøvet meg framover og hatt tro på meg.

Så stor tro har han hatt på meg, at jeg har klart å komme dithen at også jeg har begynt å tro at jeg kan. Jeg har kommet så langt at jeg tør å prøve – og jeg tør å vise meg litt frem.

Jeg lar morgenlyset frigi håpet om at denne bloggen blir en ny begynnelse på noe fint.

Håpet mitt da er selvfølgelig at du, alle dere der ute, som kan like litt løsslupne tekster om livet – slik jeg ser det – følger meg på denne bloggen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s