Velge livet i dag

Corona-viruset blir fort både det første jeg har i tankene når jeg slår opp øynene om morgenen, og det siste som rører seg bak øyelokkene før søvnen får tak i meg. Hvordan skal man klare å holde tankene på noe annet? Hvordan kan man klare å sile ut og sitte igjen med den delen av nyhetene som er viktige, for så gå videre med livet – så normalt som mulig?

Informasjonsbegeret fylles visst aldri. Det er stadig noe nytt. Eller…det er vel egentlig akkurat det samme maleriet som ble malt i forrige uke, og uka før den. Bare fargene endres, og blir alt annet enn klare og rene.

Uansett fra hvilken vinkel du ser en informasjonsplakat i dag, så er den tilgriset med mye synsing og mening fra høy og lav. Fra fagfolk som ikke kan enes om hva som er sannheter og direkte vrøvl. Fra journalister som løper etter den som roper høyest, og til den som kan gi den feteste overskriften. Fra hvermannsen som har hørt noe fra noen som har lest noe på nettet et sted – mulig det var fra Thailand eller noe … 

Nei. Jeg er ikke så sikker på om jeg orker å se på det store, oppspente lerretet lenger. Jeg får følge de råd jeg får som er så enkle og konkrete at jeg forstår dem, og så vil jeg leve livet mitt så lenge jeg har det.

Det som har blitt viktig for meg i denne tiden er å aktivt jobbe for å holde på så mye av normalen som mulig. Jeg må velge å gjøre livet og dagen min så vanlig som mulig. Heldigvis har jeg jobben. Et sted det er forventet at jeg skal møte opp, og gjennomføre de oppgaver som dukker opp. Og så lenge jeg har jobben, har jeg også timen i bil til og fra jobb. Denne tiden bruker jeg ofte til å høre lydbok, eller også bruker jeg opptaksfunksjonen på mobilen og leser inn tanker og setninger som faller inn bak pannebrasken. Noen ganger kan det faktisk komme hele dikt. Alt dette er det morsomt å kunne jobbe med når jeg får stunder til det.  

Med fri fra jobb i påsken fikk jeg slike stunder. Jeg jobbet en del med skrivingen min, og det ble både dikt og limericker, og drømmen min (romanen) ble også knadd litt i tenkeboks og på tastatur.

Det å sette sammen bokstaver til ord og setninger som kan fortelle en historie er noe av det som gir meg aller mest glede. Særlig i disse dager da jeg jo ikke kan få være sammen med de menneskene som betyr alt for meg.

Noen ganger må bokstavene stokkes om, ord må byttes ut og hele avsnitt slettes, men det betyr lite. For … det er muligheten til å få holde på som gir meg gleden. Likevel er det ekstra artig når tankene på hva jeg skal skrive kommer så fort at jeg nesten ikke rekker å få fingrene fort nok over tastaturet. Da lever jeg.

Ellers opprettholder jeg normalen når jeg jobber med årets gaveprosjekter. Jeg slapper godt av når jeg kan strikke. Selv om det, på grunn av en arm som ikke spiller på lag, blir korte økter innimellom så ser jeg jo at arbeidene mine vokser og faktisk blir vakre. Både klær og tepper, kluter og duker. Så hvorfor ikke legge litt hjerte og sjel bak – og gi bort en hjemmelaget i gave?

Kanskje er butikkjøpt eller klingende mynt en bedre gave, men jeg har innsett at de aller fleste har det de trenger, og selv kan kjøpe seg det de ønsker seg – helt uten min 200-lapp.

Da kan jeg heller bruke av min tid og kjærlighet, og gi dem gaver som er fylt av min godhet for dem, fylt av mine gode ønsker for alt det de skal få i livet. Enkelte som får slike gaver fra meg vil kanskje ikke bry seg så veldig om gaven i dag. Hvilke ungdommer i dag vil ønske å legge en strikket duk på bordet? Kanskje havner duken lengst bak i en skuff. Men så en dag…

En dag dukker duken opp i hendene deres igjen. Legges under et strykejern. Blir glatt og skinnende vakker. Hender vil kjenne på kjærligheten fra en gammel tante som en gang holdt duken på pinner mellom ømme hender og under et varmt hjerte. Ja, ja… det blir kanskje en gang – det kan jeg fint leve med. Jeg vet i hvert fall selv at gavene som gis fra meg er gitt – fulle av kjærlighet og omtanke for den som mottar gaven. Det er nok, det.

Ellers går hverdagen med til å forsøke å holde på kontakten med familie og venner per telefon. Nå er jeg ikke den som er aller mest glad i å snakke i telefonen, men jeg innser jo nå at den er et godt hjelpemiddel.

Noe tid bruker jeg også på hus og hjem. Eller … Nå er jeg så heldig at mannen min tar det meste av husarbeidet, altså vasking og støvsuging, så det som blir igjen til meg er stort sett bare støvtørring, klesvask og finrydding. Men til hus og hjem hører også planer og drømmer – og nå drømmer jeg … Jeg ønsker meg et lite orangeri i hagen. Et sted der jeg kan sitte med en kopp te og tankene mine. Et sted der jeg kan få planter til å trives. Et sted der drømmen kan bli virkelig …

Nåja, mange drømmer forblir nok drømmer, men de er gode å ha – som et lunt teppe om skuldrene en høstkveld.

Så mens vi nå jobber for – og drømmer om en normal hverdag, så kan vi kanskje alle slenge det lune teppet om skuldrene i vårkvelden også – og drømme …

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s