I disse rare dager

I disse rare dagene har jeg tenkt en del på hvor avhengige vi er av det å være nær – det å ta på hverandre for å vise hverandre omsorg, omtanke og kjærlighet. Vi vil kysse kjæresten på munnen, nusse barnebarnet på hodet, mor og far på kinnet. Søsken, tanter, onkler og venner utsettes for varme, gode klemmer.

På lørdagskvelder samles barn med foreldre og besteforeldre rundt spistestuebordet for å spise taco før de alle samles i sofaen for å delta på gjettelek på tv. Alle sammen nært og tett. Armer og bein, unge og gamle, tobeinte og firbeinte. Sammen – så deilig nært.

Så en dag i mars 2020 …

Man skal nå ikke omgås hverandre, ikke besøke hverandre, ikke klemme hverandre. Om man må omgås andre, skal man holde to meter avstand til hverandre. Vi skal ikke hilse i handa når vi møtes. Vi skal gå minst mulig i butikken, og bare ta på de varene vi selv skal putte i handlekurven for å ta med hjem. Vi spriter oss inn i butikken, og vi spriter oss ut av butikken, så spriter vi oss inn i bilen, og så fort vi kommer innenfor døra forsvinner klærne i vaskemaskinen, og i hvert fall hender – opp til albuene får en omgang med såpe og vann. Så setter vi på plass varene, etter at de har blitt vasket med såpe og vann (de som tåler det), og all frukt som ikke er innpakket skylles godt under rennende vann. Og så vasker vi hender igjen.

Hmmm … Hva blir dette livet?

Hvordan kan vi opprettholde nærheten til hverandre i alt dette nye. Hvordan kan vi unngå å gå helt fra konseptene i alt dette styret, i frykten for smitte, sykdom og død? Hvordan kan vi finne fram til en normal som kan fungere slik at frykten minskes og livet blir så levelig at vi kan føle glede i dagene?

For – gledene vi har i hverdagene er jo her nå også, er de ikke det da?

Gleden ved barnebarnet mitt er jo her selv om jeg ikke kan besøke ham, lekeslåss og kose. Bare det å vite at han finnes, at han har det bra og at han trives greit nok med hjemmeskole sammen med mamma, og han har det gøy på tur i skogen sammen med mamma og pappa og sin firbente storebror – det er jo min glede. Gleden ved foreldrene mine, med barna og med venner ligger jo mest i at de er her for meg – og at de vet at jeg er her for dem – selv om vi akkurat nå ikke kan være sammen. Vi kan snakkes på telefonen, vi kan sende hverandre bilder og oppdateringer på alle mulige slags sosiale medier. Den største gleden er jo å få vite, at de også i dag er friske.

Vi kan også finne glede i å kunne gå på jobb, vi som kan og vi som må. De som kan jobbe på hjemmekontor kan finne glede i det. I jobbsituasjon kan vi opprettholde kontakten med kollegaer selv om vi helst skal holde fysisk avstand så langt det er mulig. Det er da i hvert fall kontakt med et annet menneske. Vi skal vel også være glade for at vi fortsatt har en jobb å gå til, trygg inntekt på bankkontoen, for ikke alle er like heldige dessverre. Noen yrkesgrupper er blitt satt i en ekstra knipe i denne tiden. De får ikke lov til å holde åpent. De får ikke lov til å ta imot kundene sine og yte service som gir penger i kassa. Men regninger og husleieutgifter har de fått beholde. Dermed kan vi ende opp med et scenarie der mange småbedrifter og enkeltmannsforetak vil måtte stenge hvis dette skulle bli en langvarig greie. Mange bedrifter har måttet permittere sine ansatte, noe som gir den ansatte redusert inntekt – og i mange tilfeller usikkerhet i forhold til om de faktisk har en jobb å komme tilbake til når coronakrisen er over.

Man snakker høylydt om – og klapper for – yrkesgrupper som holder hjulene i gang, som må gå på jobb, til tross for coronaen. Yrkesgrupper som mer eller mindre frivillig, og mer eller mindre fryktløst møter på jobb for å bidra til å opprettholde noe normalitet, og for å sørge for syke menneskers beste.  Og joda, jeg synes det er flott at helsepersonell, butikkansatte og renholdere går på jobb og står i den situasjonen som er. De har, hver og en, min dypeste takknemlighet.

Det jeg likevel synes vi snakker for lite om er alle disse som har måttet ofre sitt levebrød for at Norge som nasjon skal klare å komme seg gjennom denne krisen. Jeg vil klappe for Knut som ble permittert fra en mellomstor bedrift i Trøndelag. Jeg vil klappe for Tone som ble permittert fra sin renholderstilling i en barnehage på Vestlandet, – for barnehagen står jo tom. Jeg vil klappe for fysioterapeuter og ansatte i treningssentere, jeg vil klappe for frisører og barberere, jeg vil klappe for de mange som har måttet stenge sine dører, avvise kunder og trygg inntekt. Jeg vil klappe for alle disse som sammen med dem som faktisk blir syke er de som virkelig ofrer.

Jeg er selv helsepersonell, ansatt i sykehus. Hva jeg ofrer? Jo, jeg ofrer det å ha myke, deilige hender på grunn av håndvask ut og inn, time etter time, dag etter dag. Jeg går på jobb og jeg har det godt!

Oops! En aldri så liten digresjon fra nærhet, eller også fraværet av sådant, der.

Jeg tenker at vi i disse rare dagene må finne nye måter å være nær hverandre på. Kanskje finne nye måter å snakke sammen på. Besteforeldre kan synge nattasang for lille Ida på Facetime, eller en sønn kan ringe sin gamle mor på tirsdagen i tillegg til den faste lørdagen. Vi kan snakke med naboer over hekken og vi kan smile til alle som passerer oss i butikken. Vi må ikke se på hverandre som potensielt farlige smittekilder, men som likeverdige brikker i det spillet vi en dag skal vinne. Spillet om livet sammen, nært og inntil. Vi skal gi coronaviruset motbør, skikkelig motbør, og snart skal vi klemme hverandre igjen. Nært, varmt, ekte – helt på ordentlig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s