Noen ganger lurer jeg på hvordan det er plass til meg i verden. Hvordan skal jeg klare å hevde meg stor nok til å fortjene en plass som er bare min? Hva kan jeg gjøre for at andre skal føle seg verdig sin plass? Hvilke ord skal jeg bruke for å forsikre de små som kommer etter meg, om at de er i sin fulle rett til en plass i verden?

Dette er tanker som gjerne dukker opp med full kraft i det et nytt menneske kommer til verden. Ja, et barn som fyller mitt liv, selvfølgelig. Selv om alle nye verdensborgere naturligvis har krav på en plass i verdensbildet, så er tross alt mitt utsnitt av dette bildet fargelagt med farger som passer med mitt liv. Og jeg må be dere tilgi at jeg ser disse fargene litt klarere enn resten. Jeg kan også forsikre dere om at dere ikke vil finne fasitsvar til spørsmålene ovenfor hos meg.  Det er bare tanker som svirrer løst …

Det siste tilskuddet til familien kom til verden i Singapore i begynnelsen av april. En vakker liten prinsesse med et nydelig dukkeansikt under en kraftfull manke av sort hår. Vesla er født inn i en familie som lever mer spredt enn andre. Hun og foreldrene bor i Singapore, ikke langt unna noen tanter og onkler, og så har hun besteforeldre, tanter og onkler, søskenbarn og tremenninger spredt rundt i verden. England, Canada, Australia, Sri Lanka og Norge, for å nevne noen. Mange av familiemedlemmene hennes vil i mange år bare være en fortelling, og kanskje et bilde for henne. Det er ikke gjort på femøren å reise på besøk.

Likevel så ønsker jeg på et vis å være med å formidle til dette nye barnet, at hun må sørge for å ta sin plass i verden. Hun må vite at uansett hva slags utgangspunkt man har fra barnsben, så er plassen ens egen. Jeg kjenner på et ønske om at jeg, sammen med alle hennes andre familiemedlemmer skal være med på å gi henne styrke til å hevde sin plass både i familien, i livet – ja, i hele verden. Og at hun skal bruke sin styrke til å hjelpe andre til å finne sin plass.

Jeg har begynt på et brev til den vakre jenta. Litt snålt kanskje, å skrive brev til et nyfødt barn, men jeg våger meg likevel på det. Kanskje kan det glede hennes foreldre nå, og en dag – når hun er stor nok til å forstå, så kan det kanskje gi henne glede at en gammel tante i Norge følte på lykken den dagen hun tok sin plass i verden. Denne gamle tanta har i hvert fall stor glede av den vesle frøkna. Selv om hun er langt unna når man teller kilometer og reisetid, så er hun tett og nær i hjertet. Hvilken glede det vil være å få lov til å følge henne i livet.

Kanskje er det viktigste vi kan gjøre i livet å være trygge nok i oss selv til å gripe plassen, og stolt hevde at: «Den er min.»

Eller … kanskje er det dette som bør være den oppgaven vi går sterkest inn for i livet; å hjelpe andre til å se at de er verdige og betydningsfulle nok til å kunne hevde sin egen plass i universet.