På litt lettere føtter, i litt lettere sko trår vi nå ut i verden – både på den ene og den andre måten. Coronarestriksjonene lettes en liten smule. De minste barna får igjen komme i barnehage og på skole, og blant andre fysioterapeuter og frisører får så smått begynne å jobbe igjen – dette til glede for mange! Våren kommer smygende rundt den hvite bjørkestammen og legger igjen små, lysegrønne blader på grenene. Hvitveis, blåveis, krokus og tulipaner viser med all tydelighet at det er håp om bedre dager.

Selvfølgelig må vi fortsatt være forsiktige i forhold til coronaviruset, men alt satt i sammenheng, så kjenner nok mange av oss på et snev av lettelse når Helsedirektoratet lar oss slippe litt mer løs.

Jeg tenkte på det her en morgen, da jeg valgte ut sko som skulle være med på jobb den dagen. Det ga litt den der følelsen jeg fikk som jentunge. Etter en lang og kald vinter var det gjerne slik at når våren nærmet seg, og det dryppet av snøsmelting fra taket – ja, da ville frøkna ut å gå i småsko. Men nei, mor var streng. Småskoa skulle stå inne til det ble bart på veien. Og når den dagen kom at mamma tillot småsko! Det føltes som om jeg svevde der jeg gikk på skolevei. Halvtimen vi gjerne regnet for å nå skolen føltes som ingenting, det var nesten så jeg ønsket å gå mer. Enda en premie med småskoa kom dersom det faktisk var andre i klassen som ikke hadde fått lov til å ta på småsko enda. Jippi! I år var ikke jeg den siste. I år var det ikke jeg som gikk rundt i store støvler mens venninnene mine gikk i blanke, glinsende mokkasiner!

Denne våren er det ikke nødvendigvis småskoa jeg lengter mest etter. Det jeg har ventet på de siste seks-sju ukene er normalitet og velvære. Nå slippes det jo ikke helt løs enda, men noe normalitet gjenopprettes forsiktig. Dermed kommer også mitt velvære inn i bildet.

Det er nå minst åtte uker siden sist jeg hadde behandling hos fysioterapeut. Det har gjort at det har vært vanskelig å stå i jobb i disse ukene. Kroppen nekter etter hvert å lystre. Den er stiv og vond, og bare småjobbing som det å stå ved bordet ute og så litt frø, bare en liten time… Så er dagen over. Vaske kjøkken- og ganggulv, så tok smertene resten av den dagen.  Og det var de dagene vi kaller helg. De dagene jeg er på jobb kan jeg bare glemme å gjøre annet enn å ta imot ferdig middag når jeg kommer hjem. Glem skitne vinduer, glem feiing på verandan, glem klesvask, glem gåtur… Jo, jeg tror det skal bli godt å komme i gang hos min flotte fysioterapeut igjen. Bare det å få snakke med henne, kjenne hendene hennes som prøver å kjempe i gang en motvillig kropp… Det er en lise for sjelen.

Og vet dere… De siste seks ukene har jeg fått mistanke om at mannen min har sluppet inn ei gammel dame hos oss. Han er så varmhjertet, mannen min, at han vil jo hjelpe alle som ser litt triste ut. Ser du loslitt og lite vakker ut, så vinner du min manns omtanke… Ja, det var jo ikke det jeg skulle fortelle.

Jo, altså… De siste ukene har ei gammel dame til stadighet sneket seg rundt hjemme hos oss. Jeg får bare små glimt av henne, så ho er god på å gjemme seg, men … Jeg er altså årvåken nok til å få med meg at ho er der. Mannen min erkjenner ingen kjennskap til dama, men jeg vet nå ikke…

Det mest irriterende er jo at ho har en forkjærlighet for å snike seg rundt på badet på morran. Jeg kommer, trøtt som ei strømpe og stiller meg ved servanten og skal gjøre meg i stand for dagen… Og der dukker ho opp! Flyktig noen ganger, andre ganger nesten lenge nok til at jeg synes det er noe kjent med gamla. Hmm? Nei, jeg liker det ikke. Jeg hjelper gjerne gamle damer, jeg, men da synes jeg åpenhet er ganske greit. Ikke snike rundt sånn at det eneste jeg rekker å feste meg ved er de grå, triste krøllene som ligger over det ene øyet hennes.

Men jeg vet råd. Ho har vært hos oss før, og jeg har blitt kvitt ho hver gang. Og jeg skal nok komme unna ho også denne gangen.

Hver gang jeg har vært på besøk hos Anita, på Bjørns Hårstudio, går jeg rettere i ryggen. For – av erfaring så vet jeg at når jeg nå kommer hjem fordufter det gamle øket. Jeg vet neimen ikke om det er fordi jeg er så avslappet og oppkvikket, eller om Anita innehar krefter i seg som følger meg som en sommerbris, og feier kjerringa pent ut døra hjemme. Samme kan det egentlig være, bare løsningen kommer.

Nå, på grunn av at det har vært coronastengt, hos Bjørns Hårstudio, så må jeg, som alle andre trekke kølapp… Men – den 16. mai… DA skal dama ut! Jeg gleder meg.

Nåvel, dette ble mye snåle betraktninger, men jeg håper at dere sitter igjen med at det er håp der ute. Håp for vår og varme. Håp for sol og sommer. Håp for mindre krisefølelse, og et mer løssluppent liv. Et håp om at vi alle skal kunne gå noen skritt videre før den neste av livets små og store bølgedaler. Et håp om at vi innimellom faktisk kan nå toppene.

God vår!