Hvordan bli hørt?

Det spørsmålet har jeg stilt meg selv utrolig mange ganger gjennom livet. Jeg husker at jeg som jentunge syntes det var helt umulig å få foreldrene mine til å skjønne meg. De hørte liksom ikke det jeg sa skikkelig. Selv om jeg ropte hørte de ikke. Som voksen har jeg også prøvd å forstå hvordan jeg skulle bli hørt. Da gutta mine var små, jeg kunne snakke til dem hundre ganger – og det gikk ikke inn. Jeg ble rasende og ropte – tror dere det hjalp? Nettopp! Ikke i det hele tatt. Og min mann, da dere – tror dere han har fått gjennomgå? Stakkars mann! Det er jammen godt han er glad i meg!

Så lærer man litt etter hvert som man blir eldre, og tror man er klokere enn for førti og tredve år siden. Noen er litt tungnemme og får det liksom ikke inn før man er gammel og grå i håret… Jeg har til og med lært at et rop ikke egentlig trenger å måles i desibel for den som står i mottakerenden av det.

I en jobbsituasjon jeg var i for noen år siden opplevde jeg å stå på den siden der ropingen mottas. Ikke at vedkommende faktisk ropte, men ordene var like store som om de skulle vært ropt fra Galdhøpiggen. De ordene var bare vonde når de kom til meg. De såret og slo meg i stykker. I sin gjentakelse knakk de meg.

Det var kanskje da jeg for alvor oppdaget hvor godt det kjennes når et hjerte hvisker godhet inn i hjertet ditt. Med god hjelp fra mine nærmeste, og kanskje spesielt min mann og min bestevenninne, klarte jeg å lime meg selv sammen igjen. Jeg klarte å bli hel. Jeg oppdaget at det er ikke stemmens desibel, men hjertets takt som avgjør om vi hører hverandre.

Den stemmen som snakker i takt med hjertet gir kanskje også de beskjedene som kommer gjennom og blir forstått. Herlighet som jeg ønsker at jeg hadde forstått det mye tidligere. Før jeg ropte til alle de jeg er glad i.

Nåja – jeg skal ikke påstå at jeg har sluttet å rope. Til det eier jeg for mye temperament! Men… jeg forsøker i hvert fall å skjerpe meg og tenke meg om før jeg eksploderer. I hvert fall har jeg har faktisk sluttet å forvente at de skal forstå og ta innover seg det jeg gaper om. Og så prøver jeg å si unnskyld – når alle ballene har falt til ro og støvet har lagt seg.

Om jeg skulle ønske at noen kunne lære av mine feil – hvilken feil ville jeg at de skulle lært av?

Denne – Ikke hev stemmen. Ropet ditt høres ikke, det truer bare. Snakk med hjertet. Hvisk gode ting inn i øret til den du er glad i.