Jaget gleden

I dag presenterer jeg diktet Jaget gleden. Dette diktet ble publisert på FB-siden 30 dager 30 dikt – april 2021 den 16. april 2021.

Diktet handler om at med støtte langs veien kan vi nå de mest «hårete» mål.

Man kan trekke parallellen tilbake til programserien der en gruppe mennesker med ulike handikap er på tur sammen med Lars Monsen. Det umulige blir mulig fordi de hjelper hverandre. De kommer med støttende ord, og en skulder å gråte på når det er behov for det. Og de kommer opp og fram. Over myr og opp i steinrøysa – og de når toppen!

For noen år siden ville jeg gripe fatt om drømmen. Jeg ville til seire over meg selv – og nå Gaustatoppen – og se hjem til Østfold!

Jeg hadde ikke styrken, utholdenheten eller helsen til å kunne forvente og lykkes. Og jeg visste – før jeg kjøpte meg ryggsekk, at om jeg lyktes med å komme til toppen av fjellet, så ville jeg få betale for det. Det kom ikke til å bli billig.

Vi hadde nettopp hatt nesten hundre gjester i vår sønns vakre bryllup. Gjester fra verden over hadde vært hos oss, i alt fra noen dager til et par uker. Og jeg var ferdig utslitt, men veldig lykkelig. Nå trengte vi en pause. Pakket bilen og satte kursen for fjellet.

Nå skulle Gaustadtoppen erobres!

En grytidlig morgen parkerte vi bilen, fikk sekkene på ryggen, og startet vandringen. Det var så deilig! Det var fredfullt. Solen skinte og himmelen var knall blå – uten tegn til en sky. Tror dere jeg gledet meg til å se utsikten på toppen, eller?

Ganske snart begynte kroppen å krangle og akkedere med meg. Jeg overså smerter i føttene og korsryggen. Gikk videre. Ved siden av meg gikk mannen min, blid og tålmodig. Rolig og omsorgsfull. Bare stopp litt, Helga. Vi har god tid. Jeg kjempet og gikk. Kikket på klokken – en time! Herregud – hvordan hadde jeg trodd jeg skulle klare dette. Der jeg sto da klarte jeg ikke en gang å se toppen av fjellet. Det føltes som jeg gikk i blinde.

Folk begynte omsider å få på seg tursko. Den ene fjellgeita etter den andre spratt opp bak meg – og forbi meg. Jeg følte jeg jaget gleden foran meg, at jeg aldri kom til å nå den igjen. Mannen min var der. Holdt frem hånda og hjalp meg oppover i steinura. Og jeg fortsatte å gå. Bestemt på at å snu ikke var aktuelt. Jeg skulle opp! Små pauser under veis, å drikke eller spise litt – for å få igjen pusten og hvile bena. Og pauser for å gråte litt over smertene. Jeg var tidvis så sliten og full av smerter at jeg ikke så hvor jeg gikk.

På et tidspunkt var jeg uoppmerksom (eller halvdød av utmattelse og smerter), og tråkket på en stein i ura som lå løst. Steinen skvatt opp mot meg, jeg sklei som ei filledukke og slo meg noe voldsomt. Da trodde jeg at det ikke skulle gå. Da var jeg klar til å begynne å ake meg nedover. Jeg ville ikke mer.

Etter hvert begynte folk som kom bak meg å legge merke til at jeg kjempet mer enn mange. Så utrolig mange flotte mennesker man møter på en slik tur. Det var stadig et oppmuntrende ord, en lun spøk eller et trøstende klapp på skuldra: «Det er ikke så langt igjen til toppen nå! Vi ses der!»

En eldre mann la armen sin rundt meg, og sa at han hadde sett på meg en stund. «Jeg beundrer deg for at du stadig fortsetter. Jeg ser at det koster. Nå er du langt over halvveis. Dette klarer du» En annen mann, en ung spreking tilbød seg å ta sekken min med til toppen.

Jeg fortsatte. Haltende, men bestemt på å nå toppen. Snart traff vi samme menneskene som tidligere – de var på vei ned. På nytt fikk jeg oppmuntringer. Stå på. Du er helt fantastisk. Jeg heier på deg. Alt servert med et smil.

Jeg fortsatte å kjempe. Kom til noen ekstremt tunge trapper på slutten – opp mot topp-platået. Klatret på alle fire – men jeg kom opp! Takk Gud! Takk til verdens beste turkamerat! Og takk til alle medmennesker som viste meg sin omsorg på veien. Noen utsikt til Østfold ble det ikke, for tåka hadde lagt seg tjukk og grå over toppen. Men jeg kom opp! Jeg klarte det! Jeg tok igjen gleden! Det er noe å leve på.

Turen tar for vanlige oppegående mennesker ca. 2,5 til 3 timer. Det sies å være en lett tur! For meg var turen alt annet enn lett, og jeg brukte 6 timer og 15 minutter – men jeg kom opp! (Men jeg var veldig glad da jeg kunne sette i ei vogn i Gaustadbanen for å se innsiden av fjellet på tur ned.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s