Jeg tenkte det var på tide med en ny liten kikk inn i hva En vei gjennom livet kan by på – så her kommer diktet Nye skudd.

Dette diktet kom til på bakgrunn av et møte med slektninger jeg ikke ser så ofte. Kvelden før møtet satt jeg og gledet meg, og prøvde å komme på alt jeg måtte spørre om. Hvordan er det med unger, søsken, foreldre – og barnebarn? Var det gutt eller jente som kom nå sist. Du skal vel snart ha konfirmant? Hvordan går det på jobb? Hvordan går det på gården?

Jeg begynte å tenke på alle de ulike menneskene som har gått foran oss – og på hvor forskjellige – og like – vi er… Søsken, søskenbarn, tremenninger, firmenninger. Noen er beskjedne og ønsker å gå i ett med omverdenen, men andre ønsker mer plass.

Jeg så bakover, til siden og fremover. Det finnes så mange flotte mennesker i denne slekten – utløpt fra samme rot har vi satt merke på verden med hver vår gren og hvert vårt blad. Alltid forbundet.