Noen ganger er det lett å føle seg litt nedfor og «slækk». Det føles litt som om det ikke er noen vits i å stå opp, for en kommer jo liksom ingen vei uansett.

Det vi da lett glemmer er jo at den største grunnen til at vi ikke kommer videre er måten vi selv møter verden på. Blir vi liggende under dyna forsvinner jo dagen, og med den vår mulighet til å komme et steg lenger frem. Det er enkelt å gi opp – men det kjennes ikke så godt bak brystbeinet når vi gjør det.

Joda, jeg har selv vært der. Ligget under dyna, eller sittet pal i godstolen og sett TV – og tenkt at jeg kommer ikke til å få til noe likevel… Så hvorfor prøve. Jeg havnet ned i en ganske dyp depresjon som varte over tid. Jeg ble medisinert, uten at det hjalp noe særlig. Jeg hadde familie og venner som gjerne ville hjelpe – men jeg slapp dem ikke til. Trodde ikke de ville forstå.

Så tok legen bort medisinene, og tok meg inn til jevnlige samtaler. Nå begynte jeg å jobbe med de tunge tankemønstrene jeg hadde spunnet. Jeg klarte å ta inn farger. Jeg evnet å se kontrastene – og jeg lærte hvilke kritikker jeg skal ta imot, og hvilke som skal legges døde uten at man bruke tid på dem. Jeg fikk et lysere sinn.

Gjennom samtalene med legen min fikk jeg stadig større tro på at livet mitt kunne være godt – at det kunne gi meg glede – og utstyre med med evnen til å glede andre.

I årene etter dette har jeg erfart gang etter gang at livet har mye å by på, men at det er vi selv som avgjør om vi tar imot, og lar det gode fylle oss.

Hvis du eller noen du kjenner sliter er min varme anbefaling å finne en å snakke med – en som kan gi deg perspektiv, og som evner å gi deg mulighet til å finne dine egne tanker på veien mot et lyst sinn.