Fortsatt på tur med litt bakglatte ski i spor uten snø… Vi tar to dikt som ble publisert på FB 30 dager 30 dikt april 2021.

Begge disse diktene er korte, så korte at noen kanskje vil avskrive dem, og mene at det ikke kan kalles dikt. Ja vel, men jeg kaller dem dikt og har lagt dem ut som det. Jeg synes ofte at når man klarer å få sagt noe med få ord så kan det være vel så fint som om man må bruke en hel side på å få sagt dem man ønsker. Men altså…

Dagens første dikt er en påminnelse om at livet er her og nå. Det er i hvert av livets øyeblikk vi eier det.

Vi har så lett for stadig å strebe etter mer, eller å utsette ting som like gjerne kunne vært gjort i dag. Neste øyeblikk kan komme fort og overraskende på oss, og da kan vi innse at sjansen kan være over, og livet forbi.

Vi må bruke den sjansen øyeblikket gir oss, til å leve livet godt.

Dette diktet handler om den følelsen som kan komme over oss når vi oppfatter noe som grunnleggende urettferdig, unødvendig og totalt uakseptabelt. Det er følelsen av raseri, frustrasjon, sorg og en enorm tomhet.

Vi kan prøve å lukke følelsene inne, som mellom to permer, men det vil alltid være akkurat nok plass til at raseriet legger seg blant ikke-eksisterende bilder i albumet, der raseriet blir til en rød elv av tomhet, der vi drukner i ensomheten. Alt mens vi tviholder på smilet, for å ikke vise andre at livet vårt ikke er perfekt – for det skal det jo være, eller…