Kanskje er jeg ikke den rette til å uttale meg om hvor grusomt man påvirkes av en tragedie som kvikkleireskredet i Gjerdrum. Jeg har ikke stått oppi det. Jeg har ikke mistet mine kjære, ventet i dagevis i et stadig svinnende håp om at mine kjære skal bli funnet. Jeg har ikke mistet alt jeg eier i en sølepytt så gigantisk at man ikke kan tenke seg den uten at man har sett den. Jeg har ikke blitt evakuert fra mitt hjem uten annet enn det jeg hadde på meg da jeg la hodet på puta kvelden før. Nei, jeg har ingen erfaring med å være med på store tragedier. Jeg har ingen faglig kompetanse på verken det ene eller det andre som gir meg tyngde i mine utsagn.

Men – Jeg er menneske – og jeg har et hjerte.

Nå ser jeg mine medmennesker i den ytterste nød. Kanskje spesielt psykisk. Noen er selvfølgelig også skadet på kroppen, og vil kanskje måtte slite med skadene for resten av livet. Likevel tror jeg at de skadene, og den nøden den enkelte finner seg selv i, etter å ha måttet rømme hals over hodet fra sine trygge hjem – som plutselig ikke lenger var annet enn en fyrstikkeske som ble martret av tonn på tonn med kvikkleire, eller de sto i fare for å forvandles til fyrstikkesker, om leira igjen skulle finne på å røre på seg – Jeg tror de skadene, og den nøden er det mange vil slite mest med i fremtiden.

Jeg kjenner ingen av dem som har vært direkte involvert i tragedien, ved at de har omkommet, mistet sine kjære, blitt skadd, har overlevd eller blitt evakuert fra sine hjem. Likevel sørger jeg.

Jeg sørger over tryggheten de alle mistet. Jeg sørger over kjærligheten noen aldri skal få vise hverandre igjen. Jeg sørger for alle de sinn som for alltid vil bære med seg bildet av et krater som stjal en del av livet deres.

Jeg er sint. Det sies fra den ene siden at her skulle det aldri vært bygget, fordi man visste at det var kvikkleire – i den andre enden sier man at eksperter hadde vurdert risikoen så liten at man likevel valgte å bygge. Sint fordi det rundt omkring i landet er mange slike plasser, bygd på kvikkleiregrunn, som helt uten varsel kan ryke ut og sette enda fler av mine kjære medmennesker i fare. Midt i sinnet håper jeg.

Jeg håper at kommuneledelser, eksperter og utbyggere kan klare å jobbe sammen uten å tenke økonomisk vinning først, slik at nye bygg settes på tryggere grunn, for å sikre menneskenes liv og trygghet. Jeg håper at når støvet vel får lagt seg over Gjerdrum, så har alle de involverte fått den hjelpen de har behov for.

Jeg håper de siste av de savnede blir funnet, slik at deres pårørende også på et vis kan få avsluttet dette kapitlet i livet sitt. Jeg håper at alle de som ble rammet av denne tragedien sakte, men sikkert klarer å bygge sine liv på nytt, at de finner tryggheten igjen.

Jeg håper at det, selv om blitslamper og kameraøyer har sluknet, finnes nok hjelp og støtte for dem som trenger det. For jeg tror at mange kanskje vil ha behov for det i år fremover. Jeg har ikke lov til å legge det bak meg, fordi det ikke rammet meg. Jeg har ikke lov til å glemme det, fordi ingen av mine var involvert. Jeg har ikke lov til å slutte å bry meg, fordi det er langt unna der jeg bor.

Jeg håper på bedre dager for de som har opplevd disse svarte dagene. Jeg håper at de allerede har sett håpet fremfor seg, i alle de som har stilt opp. Jeg håper den ukjente veien som sto foran dem morgenen etter skredet, en gang får tydelige grøftekanter og en stabil vei inn i lyset.

Min kjærlighet og omtanke kan jeg i hvert fall sende til alle i Gjerdrum – og til andre som føler de trenger det. I hjertet mitt og i tankene mine er jeg hos alle mine medmennesker – og ønsker alle bare godt.