Vi ser oss rundt på gaten, over alt hvor vi går, men likevel er det sjelden vi tenker over det vi ser. Vi ser mennesker, men vi reflekterer sjelden over hva slags liv de har som enkeltindivider – eller jo, vi gjør kanskje det når vi passerer et menneske som i våre øyne har tråkket feil på trinnet opp til det vellykkede livet vi tenker at man ønsker seg.

Jeg tror kanskje ikke at det er akkurat så svart og hvitt, dette merkelige livet vi har fått. Noen ganger er det kanskje en gave å få leve et liv litt på utsiden av normen, utenfor det som forventes av «hopen». Noen ganger kan man kanskje ha tatt et aktivt valg for å komme dit.

Kanskje skulle hjertet vårt blø mer for den unge damen med den vakre frisyren, den dyre kåpen og de tomme øynene, enn for mannen som møter deg med et nesten tannløst smil og glade øyne, i det han rekker fram en skitten hånd og ber om noen småpenger.

Nå sier jeg ikke at vi skal slutte å ha omsorg og omtanke for de mennesker vi tydelig ser lever i fattigdom, og under dårlige kår. Jeg sier bare at livet blant de vellykkede kan også være fylt av håpløshet og nød, og at vi kanskje i større grad skal prøve å se mennesker som lider også her.

Jeg leste en artikkel på nett for noen dager siden, om en kvinne som på grunn av koronaen var blitt sittende hjemme sammen med mann og barn når verden stengte ned alt. Nå var ikke dette i Norge, men det har heller ingen betydning. Både hun og mannen hadde hjemmekontor, og to barn i småskolealder skulle følges opp med hjemmeskole.

Vi har hørt om dette i mange former, og det ble også tidlig satt søkelys på at mange barn slet med forholdene i hjemmet. Man fremholdt at disse hadde et stort behov for å komme tilbake til en normal skolehverdag, til en hverdag der lærere kunne følge med at de var trygge og hadde det greit.

Damen jeg leste om opplevde at nedstengingen gjorde ektemannen farligere enn noen gang. Over år hadde hun måttet tåle hets og hån, og ungene var vant til at pappa skrek. Nå eskalerte volden til slag og spark. Først var det bare hun selv som fikk kjenne dette på kroppen, men når så barna gråtende forsøkte å stoppe ham smalt det skikkelig. Han var som forgjort. Etter tre uker hadde hele situasjonen eskalert så kraftig at kona, forslått og med brukket arm, tok med seg barna og rømte etter at mannen var sovnet.

Nå sitter damen, med sine to barn på et glissent, grått og trist rom. Hun har mistet jobben, fordi hun ikke fikk med seg laptopen, og hun har ingen mulighet til å sørge for at barna får følge opp skolegangen. De sitter i skjul fra en mann som har blitt en annen enn ham de kjente.

Hun snakker om hvor lykkelig hun hadde vært – før. Hun beskriver kjærligheten hun hadde – før. Hun forteller om framtidshåpet hun bar på – før.

Hun viser med få ord, og en gest som lar oss se det slitne stedet hun lever med sine barn: «Jeg hadde så mange drømmer. Det lyse og gode er borte, men vi er i live». Sønnen, eldstemann ca. sju år stryker mamma over armen og sier:»Det går bra mamma, vi finner snart en annen drøm».

Det er mange skjebner der ute, og vi har ikke bare koronaen å takke for det. Det er der hele tiden. Håpløsheten som får hånden til å slå, frustrasjonen som skriker. Håpløsheten som lar hånden få plass, frustrasjonen som får munnen til å lukkes. Det vonde er der, skjult bak vakre fasader og mye make up.

Jeg håper at jeg en gang i livet skal klare å gjøre et menneske lykkelig – om så bare for et øyeblikk – ved å se det for det det er der og da. Et verdifullt medmenneske, som jeg ser og setter pris på. Hvis smilet mitt kan romme så mye styrke og håp at dette mennesket kan se seg selv med mine øyne et lite øyeblikk… Kanskje…