Lett å se seg blind

Jeg har blitt hengende fast i bakevja, og ble aldri ferdig med diktene som ble publisert på Facebooksiden 30 dager 30 dikt – april 2021 – så derfor får det herfra bli bare dikt med påhengte tanker, litt etter hvert som det passer dagen og tankene mine.

Dagens lille enetale handler om sånt som jeg virkelig ikke er god på!

Den handler om at vi kanskje kan vinne – stort eller smått – på å gå utenfor den oppmalte løypa. Selvfølgelig skal vi sjekke før vi krysser veien når det står et stoppskilt i veien, men det er jo ikke ment at vi skal parkere foran skiltet. Vi må videre, og for å komme videre må vi våge litt. Vi har lett for å velge det trygge, det vi kjenner. Vi vil jo ikke gjøre noe galt – og vi vil i hvert fall ikke at andre skal bli irriterte og sinte for at vi tråkker for langt ut.

Jeg er av dem som er blitt hekta på tv-serien Kompani Lauritzen. Der gjennomgår deltakerne en del tester der de kan vinne mye på «se utenfor» den boksen de mener å se, eller gjennomgå de beskjeder og regler de har fått før øvelsen. Noen er kjappe til å se muligheten, mens andre sliter for å finne ut av ting fordi de ikke ser den åpenbare løsningen.

Jeg er en sånn type som blir stående ved rødt lys i en time, til tross for at det er opplagt at det er noe galt med lysreguleringen i krysset (altså – det har ikke skjedd, men der er jeg nok. Litt rett for øvrigheta med skyggelue…) Eller jeg kan bli stående i kø for å komme ut på perrongen, i stedet for å tråkke utenfor den gule streken før jeg skal gå på toget. Jeg har ikke tall på de gangene jeg kunne ha skaffet meg sitteplass fra Oslo til Moss, om jeg bare hadde «presset» meg forbi på utsida av der folk blir stående å skravle i grupper mens de venter på toget.

Jeg har gjennom et langt liv lært at ingen liker en juksemaker noe særlig bedre enn en skrytepave. Derfor har jeg vondt for å fortelle andre at jeg er god til ting. Selv om jeg jo vet at jeg er god på enkelte ting. Får jeg skryt blir jeg fort brydd og kommer med masser av unnskyldninger. «Å, herregud! Så fin den duken er! Jeg skjønner ikke hvordan du klarer det!» Så kommer det platt fra meg: «Det er ikke så vanskelig da… Jeg har jo holdt på med det i mange år… bla, bla, bla…» – i stedet for bare å takke for at vedkommende liker det arbeidet jeg har fått til etter mange timer med tynt garn på strikkepinnene.

Nei, jeg må lære meg å bli mer frampå. Ikke for å forbigå andre, men for å løfte meg selv så langt jeg kan. Det er jo ikke alltid like hyggelig sånn nedi dumpa, bak andres rumper. Det er koseligere å føle at du kan se folk i øya. For at jeg skal nå et slikt mål, må jeg krysse den røde streken som faktisk er satt der av meg selv. Den streken er det veldig lett å se seg så blind på – at jeg nesten ikke enser at den finnes der. Jeg bare holder meg innenfor den, fordi jeg vet at jeg da er trygg.

Jeg må utfordre meg selv i møte med verden. Jeg må ta et skritt ut i det ukjente. Jeg må stikke stortåa i havet og innse at jeg ikke drukner av å kjenne på vannet.

Altså – nå skal jeg bli rett i ryggen og tøff som en tiger – Ja, det er lov å prøve i hvert fall.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s