Barndommens helt

I dag, som en ekstra liten hilsen til min lillesøster, på hennes bursdag, legger jeg ut dette diktet.

Diktet handler om min søster, og vår onkel. Han følte seg kanskje gammel når vi kalte ham onkel, så når det ble minstesøsters tur til å begynne å være sammen med onkel, ja, så ble han Peremann.

Min søster fulgte stadig i hælene på sin Peremann. Han tok seg av henne, skjermet henne og pushet henne. Peremann var helt til sin død den min søster alltid følte seg nærmest. De to hadde et helt spesielt og nært forhold.

Onkel hadde mange utfordringer i livet. Livet var nok hardt mange ganger – og det å ha det tillitsfulle ansiktet til min lillesøster på seg kunne nok være trøstende og godt for ham. Også søsteren min opplevde motgang og tunge dager i oppveksten – og det var Peremann som var den garanterte trøsten.

Vennskapet dem i mellom har alltid minnet meg litt om scenen der Emil og Alfred prater med hverandre – og der Emil ser opp på Alfred med tindrende øyne – og sier: «Du och jag, Alfred»

Jeg er glad de hadde hverandre.

Gratulerer med dagen din, lillesøster.

4 kommentarer om “Barndommens helt

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s