Da tenker jeg at bloggen kanskje kan være tjent med at det ikke bare er diktsamling og bokpromotering, men også noe som er så nedpå som bare enkeltdikt.

Nå har jeg jo surra og rota med så mye i påska, at jeg har helt glemt å legge opp de første dagene. Derfor kommer det fire stykker i dag. Den første, Du skal vite, er skrevet til min morfar som ville blitt 104 år i dag. Alle gode minner og følelsen av den trygge hånden som lå rundt meg i klemmen er i meg fortsatt – og det fortjener et dikt, ikke sant.

Det neste diktet, Du og jeg, er tenkt å si noe om at måten vi blir sett på av andre kan være avgjørende for hvordan vi samhandler og kommuniserer med hverandre. Ta ungene, for eksempel… Dersom vi har en urokråke i klasserommet, så ser vi den ungen som nettopp det, et uromoment som må tøyles – gjort riktig vil jo dette gå bra, men med en voksenperson med kort lunte og forutinntatt holdning vil denne ungen fortsette å bråke. Eller hvis jeg hele tiden blir sett ned på, føler meg tråkket på og nedverdiget… Da vil det være avgjørende for hvordan jeg klarer å opprettholde min verdighet. Hvis vi ser på hverandre med respekt og vennlighet er det også lettere å få en god kommunikasjon, og få økt selvrespekt hos begge parter.

Trinn handler om at vi må leve livet vårt et øyeblikk om gangen, gå livsveien trinn for trinn. Vi må sette sammen bitene i rebusen etter hvert som vi finner dem – og da vil til slutt løsningen bli et levd liv.

Ønsker dere alle en flott avslutning på påska!