Ja, så er vi der igjen at vi skal prøve å nå igjen kalenderen. April går sin skjeve gang – og jeg henger etter som et slips i motvind. I dag skriver vi 16. april. På Facebooksiden 30 dager 30 dikt – April 2021 har jeg postet 16 dikt, mens her på bloggen må jeg visst leve noen april dager på nytt.

Dagens første dikt, De dager, ble postet den 12. april. Dette diktet handler for meg om at når livet er tungt og vanskelig så er det godt å slippe å stå i alt alene. Så er det det da, at det er ikke alltid så lett for andre å vite når de skal gripe inn. Når de skal tilby hjelp, hva slags hjelp de skal tilby og hvordan de skal tilby hjelp.

Når vi mennesker er i en sårbar situasjon er det vanskelig å vite hvordan vi skal finne veien videre. Selvfølgelig er det ille for dem som står midt i en situasjon der livet har blitt snudd på hodet. Kanskje har man mistet noen en var glad i, kanskje er man blitt alvorlig syk, kanskje har man uten at man egentlig klarer å sette fingeren på hvorfor, sliter med angst og depresjon. Fy! Det er så vondt! Vi ønsker bare at noen skal overta, hjelpe til – men vi ber kanskje ikke om hjelpen.

Samtidig kan det tenkes at det for de som står rundt meg i denne situasjonen, føler på at de heller ikke har det så lett. Det kan være at de er redde for å «stikke nesa si» i saker som ikke de har noe med, og det kan være vanskelig å vite om det er riktig å tilby hjelp med praktiske ting, eller om det ville være bedre å være til stedet – for samtale og trøst.

Det som er sikkert er at det kan være vanskelig å stå på begge sider av en sånn situasjon.

Jeg har etter hvert lært at når jeg har det vondt, så er det mange rundt meg som ønsker å hjelpe meg. Jeg har ganske mange flere rundt meg, enn jeg kanskje tidligere har trodd. Og når jeg aktivt går ut og ber om hjelp, ber om støtte, trøst og en samtalepartner – så har jeg en der med en gang.

Jeg har lært at jeg søker hjelp når jeg trenger den. Og forsøker å være tøffere når jeg står på den andre siden – og ser inn på den som sliter.

Det neste diktet, publisert på FB 13.04.2021 er egentlig bare en liten påminnelse om at livet er en reise. En reise som vi er privilegerte nok til å få lov til å oppleve. Vi må gjøre det aller meste – og beste – ut av livet vårt. Vi må ta noen sjanser, vi må klatre noen trær og hoppe fra noen høyder. Vi må finne små og store ting som kan engasjere oss, glede oss, og som kan få livet til å synes fullt og helt hvert eneste øyeblikk. Mat et ekorn, klapp en elefant, lag lammekarré eller spis svidde grillpølser. Vær sammen med venner. Bli kjent med nye venner. Diskuter med venner. La familien alltid vite at du er der – og at du ønsker de skal være der for deg. Bry deg om medmennesker. Kjemp for naturen. Vær glad i de som står sammen med deg. Elsk familien din. Klør det – så klø. Gjør det vondt – så gråt. Er du lykkelig – så le og lev med hele deg.

Vi må se opp – og rundt oss. Vi må se alle de fargene som livet kan gi oss – dyppe penslene våre i dem – og male livet vårt i farger. Mange farger, sterke farger – på alle sider!