Det skal ikke mye til for å skape en angst som vil sitte i et annet menneske for alltid.

En stemme kan fylles av noe ondt og kaldt i hjertet til den som hører ordene stemmen formidler. Kanskje var ikke hverken stemmen eller ordene ment slik de ble oppfattet. Men – sagt er sagt – og det å få hjertet til å endre oppfatning i etterkant kan være vanskelig.

En hard hånd som dundrer i bordplata kan skremme den som sitter på andre siden av bordet. For alltid vil man være på vakt mot en hånd som løftes … Kanskje var hånden mot bordplaten bare ment som uttrykk for frustrasjon i øyeblikket. Kanskje ikke myntet på de som satt rundt bordet i det hele tatt.

Det er lett å reagere på en slik måte at andre blir usikre. En kan føle at en er bestemt og opptrer myndig, mens man kan oppfattes hard og truende.

Man kan si noe som er ment å være støttende og omsorgsfullt, men det kan oppfattes nedlatende og manipulerende.

Så lett skapes angst.

Øyeblikk som gjenskapes i mange ulike fasonger, og alle inneholder den samme angsten. Og når øyeblikket kommer at man opplever den utløsende faktoren på nytt …

Sånn er det når jeg ser en del av plomben fra jekselen min flyte med vannet i servanten – et par runder rundt før den faller ned i sluket. Hjertet mitt stopper – samtidig som det raser! Jeg klarer ikke rette meg opp, står halvveis bøyd over vasken med tannbørsten i hånda. Det føles som om all pulsen min har samlet seg i hodet. Det dunker. Det svir. Det virrer. Det er vått. Får ikke puste. Pusten sitter fast i brystkassa. Kommer så vidt opp og ut – støtvise korte hiv ut og inn. Vissheten trekker mørket ned over livet mitt. Nå MÅ jeg!

Ja, dere skjønner kanskje at en av mine store plager er tannlegeskrekken.

Da jeg var lita jente, var jeg så sjenert at jeg nesten ikke turte å puste før jeg ble gitt lov til det. Jeg gjorde alt jeg kunne for at alle skulle være fornøyde med meg. Jeg var så redd for at noen skulle være sinte på meg.

Skoletannlegen – for et fantastisk tilbud! Gratis tannbehandling til alle skolebarn!

Da jeg gikk i første klasse var det slik at læreren fikk beskjed om hvem som skulle til tannlegen. I dag var det min tur. Læreren fulgte meg inn, og gikk så tilbake til klasserommet. Jeg klatret opp i tannlegestolen, fikk det skarpe lyset i ansiktet, og var så redd at jeg hoppet i stolen. Jeg kjente ikke denne mannen.

• Gap opp!

Jeg gapte opp

• Jeg sa, gap opp!

Det ble mumlet noe jeg ikke forsto.

Jeg gapte alt det jeg var god for.

• Du må gape høyere!

Jeg klarte ikke gape mer. En hard tommelfinger mot tennene i overkjeven, og en mot tennene i underkjeven. Huden i munnviken revnet og jeg kjente blodet piple.

Og så en kommentar som for meg hørtes sint og slem – og som kanskje mer var en kommentar til tannhelsesekretæren

• De tennene her er jo så små, og sitter så tett at det går jo ikke an å gjøre noe med dem. Jeg kommer jo ikke til her i det hele tatt.

Etter dette har jeg alltid havnet i trøbbel med meg selv og hjertet mitt når det kommer til at tannlegen er eneste alternativ. For mange er tannlegen noe de ikke er spesielt glad i, men som jo er et nødvendig onde – så de går.

For meg er tannlegen noe jeg frykter nesten mest av alt i hele verden. Det er noe som er et nødvendig onde, men som jeg ikke går til – før det er så vondt at jeg ikke kan annet.

Det koster angst i flere dager, støtte fra ektemann og to Vival en time før planlagt timebestilling – på nett. Det tar en halvtime å skrive og sende en kort beskjed om at tanna er ødelagt og må ordnes.

Så blir det hele til et helt tullete blogginnlegg, bare for å vise hvor «rotete» man blir av angsten.

Og så irriterer det meg at skoletannlegen min faktisk gikk hen og ble spesialist i odontofobi! Jeg ble nemlig først henvist til ham når jeg etter mange år ba fylkestannlegen om hjelp til å komme til en tannlege som kunne ha forståelse for min situasjon… Tror du jeg gikk?! Nå, nei du. Ikke dit!

Men – fra tid til annen har jeg jo ikke noe valg – og i morra er det bare å ta fra alt det motet jeg ikke har – og komme meg av gårde …