Noen ganger får man tid til å tenke over livet, over det man har opplevd, det man har mistet, det man gikk glipp av – og ikke minst de menneskene som har befolket livet vårt.

Fra livets første dag skaper man relasjoner til andre mennesker. Babyen blir nærmest som en del av foreldre, søsken og besteforeldre. Søsken bygger relasjoner som kan være gode og trygge et helt liv, eller de kan drive fra hverandre på grunn av for eksempel ulikt verdigrunnlag. Foreldre og besteforeldre blir noen som alltid er der– helt til den dagen da livet ikke er mer for dem.

I tillegg til familie og slekt møter vi også mennesker i samfunnet rundt oss. Noen blir nære venner. Noen blir bekjente, og atter andre er bare innom på en snarvisitt i livet vårt. Det er lett å tenke at det bare er de vi kjenner godt, og som vi har bygget en nær og god relasjon til, som betyr noe i livet vårt. Men jeg er ikke så sikker på om denne tanken egentlig er helt riktig.

Nå mener jeg ikke at vi skal la mennesker som gjør oss vondt, og som ikke har omsorg og kjærlighet for oss, få lov til å styre livet og tankene våre. Det jeg mener er at vi skal lære oss selv å kjenne så godt at vi vet hvor tankene og følelsene våre kommer fra.

Når andre er frekke og slemme med meg blir jeg såret. Noen ganger blir jeg ekstra sår og lei, fordi den som er slem er en jeg har regnet som venn. Andre ganger svir det bare litt, fordi vedkommende egentlig ikke har annen betydning i livet mitt enn at han er et medmenneske, og kun har sin verdi i den han/hun fremstår som i øyeblikket.

Når jeg opplever at noen jeg er glad i viser meg omsorg og kjærlighet, legger en varm glede seg om hjertet mitt. Likevel er det noen ganger lett å ta slik omsorg og kjærlighet litt for gitt. En far, en søster, en kusine eller en venn – selvfølgelig er de glade i meg. Oops! Glemte jeg å være til stede i klemmen? Var jeg kanskje mer opptatt av å se på nestemann i rekken av «klemmere». Dette er noe man skal være oppmerksom på. Jeg har selv stått på begge sider av denne klemme-situasjonen. Det sårer å bare få en automat-klem! Og – det sårer like mye å ha gitt en slik klem.

En gang ble jeg gjort oppmerksom på at jeg virket fjern, distansert og uinteressert i samtale med en venn. Jeg ble så lei meg! Innrømmelsen måtte komme. Jeg hadde vært ukonsentrert og fjern. Jeg er takknemlig for at jeg ble gjort oppmerksom på min opptreden – og har senere forsøkt alltid å være oppmerksom, respektfull og vise andre min genuine interesse. Jeg opplever at når jeg er mer tilstede i situasjonene kan jeg lettere både gi og motta kjærlighet og omsorg, slik at både jeg og den andre kan vokse på relasjonen vi har. 

Så har du disse små lykke-øyeblikkene. De øyeblikkene som legger seg langt framme i bevisstheten din, og blir værende der lenge etter at mennesket har forsvunnet.

En fremmed på parkeringsplassen: «Så vakker og rød du er! Du ser ut som en vandrende rød rose. Og så de lange, vakre krøllene som glitrer om kapp med sola!».

Damen på nabobordet på kafeen: «Du ser lykkelig ut med den lille vakringen der i armene» (jeg er nybakt farmor). Eller kunden på Rema 1000 på Bø i Telemark, som kommer bort til meg: «Unnskyld. Jeg må bare få lov til å si at det lukter så fantastisk godt av deg! Jeg måtte bare følge etter deg litt!»

Hvis vi åpner opp sansene våre vil vi antakelig kunne finne mange slike øyeblikk, da noen har sagt eller gjort noe fint, noe vi har blitt veldig glad for. Vi vil også da kunne få tilgang til alle de øyeblikk da vi har blitt såret av andre. Og – til alle de øyeblikk vi har gitt noe av dette til de vi har møtt gjennom livet.  

Livet gir oss hverandre – og tar oss fra hverandre.

Fødsel: Et møte mellom den som er der og den som kommer

Vennskap: Et møte mellom mennesker som har separate omgangskretser, men som av eget ønske bygger en relasjon, og en omgangskrets sammen.

Kjæreste og ekteskap: Et møte mellom mennesker som deler en kjærlighet til hverandre og som ønsker å bygge sin relasjon på respekt og trygghet, slik at man står sammen i møte med alle de omgangskretser som ved dette må kjøres sammen som tannhjul i en klokke.

Uvennskap: Relasjoner som går i stykker på grunn følelser av misunnelse og svik.

Skilsmisse: Relasjoner som brytes når kjærligheten ikke lenger holder oss sammen.

Død: Relasjoner som tilsynelatende forsvinner fordi et menneske går ut av tiden, ut av livet, bort fra deg. En tap og en sorg du må gjennomleve, før du ser at relasjonen alltid vil finnes i de minner som ligger i den relasjon du har hatt med den som er borte.

Altså … Her ble det mange ord. Det jeg egentlig vil fram til er at jeg tror at den jeg er – er jeg fordi at jeg har levd og opplevd, mottatt og gitt – både glede, lykke, sårhet og sorg. De vonde stikkene, vil alltid være der og prøve å trigge min angst og usikkerhet. Alt det gode – kjærligheten, rosen, omsorgen og smilene – de bygger min selvaktelse, min selvtillit, og gjør mitt selvbilde godt.

Når jeg legger sammen godt og vondt, surt og søtt, hat og kjærlighet – og ser at alt ligger i meg som menneske, da erkjenner jeg at alle de mennesker jeg har møtt, selv de som «bare» har gitt meg et smil på veien, har gitt meg det livet jeg lever – og vist veien når jeg bygget meg selv som menneske.