God kveld, kjære venner

Hvilken verden vi lever! Hvilke redsler vi må kjenne på!

I disse tider fores vi med informasjon og opplysning, fra både øst og vest, og fra både lærd og menigmann. Det er SÅ farlig, sier den ene. Det er ikke noe å bekymre seg for, sier en annen. Vi kan behandle, sier den ene, mens den andre sier at det ikke finnes behandling. Du vil overleve om du er ung, men er du gammel lar vi deg dø.

Jeg kjenner på at det blir både vondt og slitsomt å følge nyhetssendingene i disse dagene. Med stadige tall på hvor mange som er syke, hvor mange som har bukket under for coronaviruset, og statistikker over hvor mange av oss som kommer til å bli smittet, utvikle sykdom og så gå i døden… Det er som om jeg hives viljeløst rundt av vindkastene i en vinterstorm.

Over alt ser man mennesker som er fylt av angst og beven. De tar de forholdsregler de har blitt bedt om å ta. De vasker hender, spriter hender om og når de kan, når de er ute og når de er hjemme. De holder avstand til andre og de holder seg hjemme så mye de kan. Når de må på butikken er de forberedte og tar kun på de varene de skal ha. De betaler med kort, gjerne med sånn tæpp-greier. De er ikke satt i karantene, men har gått inn i en slags sympati-karantene – for å beskytte seg selv og dem de elsker. De går på jobb og gjør det de må, men gjør ellers som regjeringen ønsker, og holder seg hjemme.

Så har du folk i den andre enden av skalaen. Folk som enten har bestemt seg for å høre på de stemmene som sier at dette ikke er farlig. Eller som mener seg så friske og unge, i utgangspunktet, at dersom de skulle bli syke så ville det ikke bli mer enn en mild forkjølelse likevel… Og det er da ikke noe å være redd for?

Jeg har selv kjent på en del angst i forbindelse med coronapandemien. Jeg er ansatt på sykehus, og ønsker ikke å ta med meg viruset til kollegaer og pasienter der. Samtidig har jeg selvfølgelig heller ikke lyst til å ta med meg viruset hjem til mine kjære. Jeg har sønner og svigerdøtre, barnebarn og søsken, jeg har foreldre, tanter og onkler, tantebarn og venner. Jeg vil gi livet mitt for å beskytte dem. I min familie, både hjemme i Norge og rundt om i verden, finnes mennesker med både alder og bakenforliggende diagnoser som ville gjøre Covid19-sykdom til noe ekstra farlig…

Jeg vet at de kan få smitten hvor som helst, og hvis de blir syke, er ikke det ensbetydende med at de har fått smitten fra meg, men likevel, det er en tanke som er vanskelig å legge til side. Det er skremmende å vite at de kan bli syke nå. Jeg kan jo ikke da få være sammen med dem, hjelpe dem, stelle for dem. Blir de syke og havner på sykehus er det nå svært strenge restriksjoner for hvem som får besøke pasienter. Og hvis familie i andre land blir syke, ja… Da er det jo ikke stort man får gjort så lenge det er stengte grenser og parkerte fly.

Som helsepersonell må jeg møte på jobb så lenge jeg ikke er syk. Jeg må ta mine forholdsregler, vaske hender, vaske hender, vaske hender, unngå å ha på ringer og klokke, vaske hender, vaske hender og atter vaske hender. Noen dager føler jeg at jeg nesten ikke har hud på hendene lenger, de blir såre og vonde, men jeg vasker hender.

Også hjemme har vi blitt ekstra oppmerksom på håndvask og mulige smittekilder. Det første vi gjør når vi kommer inn døra hjemme er å vaske hender. Klær som har vært med på jobb eller på butikk skal av så fort vi kommer hjem. Så blir det ny håndvask før vi tar på rent tøy. Vi har alltid vært nøye med håndvask når vi behandler mat og når vi spiser, men det føles liksom som om vi vasker oss mer nå, også i normale situasjoner. Men – det er muligens fordi vi er så mye mer bevisst på at det skal gjøres nå?

Så bevisst har vi blitt på at håndvask er viktig, at når min mann i formiddag hadde snakket med sin søster, så gikk han for å vaske hender. Ja, det er vel naturlig, tenker du kanskje? Mmm, ikke helt, tenker jeg. Han hadde tidligere på morgenen rengjort hustelefonen. Han hadde vasket sine hender utallige ganger, og under samtalen med søsteren i Canada var det kun nærkontakt mellom den forholdsvis rene telefonen, øret og hans allerede rene hånd.

Nåja. Det er merkelige dager. Jeg elsker de dagene jeg kan få gi deg en klem når jeg ønsker det, eller når du trenger det. Jeg elsker de dagene jeg kan få være nær deg, bare fordi at det kjennes godt å ha en venn, helt nært, helt tett. Jeg elsker de dagene jeg kan få hilse deg i hånden når vi treffes for første gang. Jeg elsker de dagene som var. Jeg elsker de dagene som er slik – et sted der fremme i tiden.

Det tøffe og vanskelige er akkurat nå. Jeg må tro på det. Jeg må få lov til å håpe på det. Hjertet mitt er fylt av redsler og mareritt, så jeg må få lov til å tro på at det finnes et lys der inne i tunellen et sted.

En dag, om forhåpentlig ikke alt for lenge, skal vi klemme og danse, leke og le. Vi skal gå på fotballkamp og konsert. Vi skal gå på kafé og restaurant, kjøre buss og tog, og til og med fly – i forbindelse med jobb og studier, og på ferie til spennende verdenshjørner.

Ikke i dag. I dag skal vi gjøre det vi kan for hverandre, og for oss selv. I dag skal vi være hjemme og vaske hender, men en dag… en dag der fremme.